Kultur

Arbeidere i alle land, foren dere

Arbeidere i alle land foren dere – det finnes ikke noe slagord som like klart sammenfatter selve grunnfundamentet for den sosialistiske ide. Siden slagordet første gang ble formulert av Marx og Engels i det Kommunistiske Manifest, har det vært en bærebjelke i oppbyggingen av den internasjonale arbeiderbevegelsen. Bare ved å stå sammen kunne arbeidere stå opp i mot et kapitalistisk system, som i konkurransens navn alltid vil forsøke å sette enkeltpersoner og grupper opp mot hverandre.

 

Av: Helge Ryggvik

Publisert: 01.07.2015

Denne artikkelen ble opprinnelig skrevet for nettstedet Radikal Portal, der den ble publisert i desember 2014. I mai 2015 ble den med noen få tillegg trykket i Internasjonal Sosialisme, under tema Arbeidsinnvandring og venstresida.

Når slagordet inneholdt både arbeidere foren dere og arbeidere i alle land, var det en grunnleggende aksept av at systemet var internasjonalt. På grunn av konkurranse vil et press nedover på lønninger og rettigheter i ett land skape et tilsvarende press nedover i andre land. Den internasjonale dimensjonen i slagordet var spesielt radikal fordi den avviste nasjonalisme. Sosialister i den første generasjonen etter Marx, som levde i perioden frem mot første verdenskrig, erkjente dessuten hvordan den ultimate formen for konkurranse nasjonene imellom var krig. Dermed ble slagordet også en antikrigserklæring.

Alle mennesker er like mye verdt

Det å stå sammen var en solidaritetshandling basert på arbeidernes egeninteresse, ikke en veldedighetshandling. Men samtidig hadde likhetsidealet som lå til grunn for prinsippet om internasjonal solidaritet en universal menneskerettighetsdimensjon som ligner den man finner i flere av verdensreligionene. Utgangspunktet er at absolutt alle mennesker er like mye verdt. De fortjener derfor de samme sosiale og politiske rettigheter, uansett hvilket land eller hvor på jordkloden de måtte befinne seg. Elementer av et slikt likhetsprinsipp kunne man finne i konstitusjonen til flere kapitalistiske nasjoner. Dette var imidlertid ikke universelt, men kun forbeholdt medlemmer av nasjonen. Denne universelle siden av den sosialistiske ide var helt avgjørende for at ulike former for sosialistiske tenkemåter dominerte sosiale bevegelser i Sør helt frem til 1970-tallet. Det bør være tilsvarende prinsipper som ligger til grunn når venstresiden den dag i dag slåss for å forsvare asylsøkere, mot utsendelse av asylbarn, mot alle former for rasisme – og for best mulige rettigheter til innvandrere.

Et brudd med sosialistiske, internasjonalistiske prinsipper

I et slikt perspektiv var det skuffende da lederen i Rødt, Bjørnar Moxsnes, i mai 2014 fremmet et forslag om strengere grensekontroll for å bekjempe kriminelle av utenlandsk opprinnelse som bidrar til å undergrave fundamentale rettigheter på norske arbeidsplasser. Nå bedyret Moxnes at forslaget ikke var rettet mot arbeidsinnvandrere som sådan. Jeg lar diskusjonen om hvorvidt det er mulig å etablere en slik kontroll uten samtidig få et apparat som vil kunne diskriminere alle arbeidsinnvandrere ligge her. Rødt har dessuten andre punkter i sitt program som peker riktigere retning. I en serie artikler høsten 2014 stå imidlertid den tidligere AKP-lederen Pål Steigan for et langt mer fundamentalt angrep på grunnleggende sosialistiske prinsipper. Steigan repeterer delvis Ottar Brox, som med utgangspunkt i et la-oss-ha-den-norske-velferdsstaten-for-oss-selv-perspektiv har fremmet tilsvarende argumenter. Men til forskjell Brox, som til tross for sin bakgrunn i SF gjør lite for å fremstå som sosialist, gjør Steigan det han kan for å pakke sine argumenter inn i et radikalt marxistisk ferniss. Steigan definerer fri innvandring som både den norske og den europeiske arbeiderbevegelsens største fiende. ”Fri flyt av arbeidskraft er en av EUs fire friheter og har vært den helt grunnleggende årsaken til den massive ødeleggelsen av arbeiderbevegelsen vi har sett ikke minst gjennom det siste tiåret”. Steigans svar på utfordringen går fram av sitatet. Han ønsker strenge restriksjoner imot innvandring. Han knytter sitt argument til Marx ved å vise til begrepet om industriens reservearmé. Han fremstiller immigrasjon som en bevisst strategi iscenesatt av kapitalen for å øke denne reservearmeen, og dermed undergrave arbeiderklassen ved å skape et press nedover på lønninger og velferdsordninger. Han forsøker dessuten å gi sin argumentasjon en klassedimensjon, eller mer presist en norsk klassedimensjon, ved å stadig vise til at han ser utfordringene ut fra perspektivet til arbeiderne på gulvet, de som føler utfordringene med innvandringen på kroppen. Dette i motsetning til tilhengerne av fri innvandring som blir fremstilt som globale eliter som bevisst ønsker å undergrave arbeiderklassens makt.

Nøkkelen er fagbevegelsens organisering

Steigans argumentasjon kan avvises basert på historiske fakta. Med utgangspunkt i enkle solidaritetsbetraktninger, er det dessuten lett å vise at det dreier seg om en forenklet nasjonalistisk og sjåvinistisk argumentasjon. Det er den kapitalistiske økonomiske krisen som er den avgjørende årsaken til at fundamentale velferdsordninger er under press i Europa i dag, ikke innvandring. Det stemmer at denne krisen har skapt massearbeidsløshet, som avgjort skaper et press på lønninger. Men med massearbeidsløshet blant ungdommer i det sørlige Europa på 30 til 50 prosent og mer, blir spørsmålet om reservearmeens etniske opprinnelse uvesentlig. Det er klart at det kan oppstå situasjoner hvor man isolert sett kan hevde at økt innvandring fører til press mot lønningene. I 2013 ble det utgitt en forskningsrapport som konkluderte med innvandring hadde bidratt til press på lønninger i Norge spesielt i bestemte lavtlønnsyrker. Undersøkelsen konkluderte, overraskende for mange, med at presset kom i hovedsak fra svenske innvandrere, ikke innvandrere fra lavkostland.

Her er det verdt å understreke at Steigan ikke snakker om et ”et press”, men om den grunnleggende årsaken til en massiv ødeleggelse av arbeiderbevegelsen. Det er noe annet. Men selv det en gruppe sosialøkonomer definerer som et press, forteller oss ingenting om økt innvandring er negativt eller positivt for arbeiderbevegelsen. Som internasjonalist må man ikke glemme at arbeidere som flytter til et sted, også flytter fra et sted. Hvis det er et problem at presset øker ett sted, må det nødvendigvis være en tilsvarende fordel at det avtar et annet. Arbeidere som har mulighetene flytter gjerne dit økonomien går best, hvor det er lettest å få jobb. Hvis man holder seg til rene objektive, økonomiske kriterier, så vil dette være de stedene fagbevegelsen og andre sosiale bevegelser har de beste betingelsene for å oppnå forbedringer.

Men det sentrale her, er verken at lønnsnivå eller velferdsordninger kan knyttes entydig til rene økonomiske markedskriterier. Når Norge og mange andre skandinaviske land etablerte velferdsstater og et egalitært samfunn med et relativt høyt gjennomsnittlig lønnsnivå, skyldtes det arbeiderbevegelsens faglige og politiske styrke, ikke at man hadde et statisk arbeidsmarked. Mange av de avgjørende kampene ble vunnet på 1930-tallet, på et tidspunkt hvor industriens reservearmé i form av arbeidsløshet var mange ganger så stor i dag. Nøkkelen har alltid vært, og er fortsatt, hvorvidt fagbevegelsen makter å organisere arbeiderne.

Dessuten, hvis reservearbeidsarmeen skal defineres som en fiende av den lokale arbeiderklassen, må jo lokale arbeidsløse defineres som det samme. Skal man sende arbeidsløse ut av landet? Det mener selvfølgelig ikke Steigan. Ta et mer relevant eksempel. På 1930-tallet var det krefter i arbeiderbevegelsen som argumenterte mot at kvinner skulle ut i arbeidsmarkedet fordi man mente at de presset lønningene ned. Jeg forutsetter at Steigan vil være uenig også i dette. Men den delen av den ”industrielle reservearmé” som har utenlandsk opprinnelse skal vi altså avgrense oss mot, ved å innskrenke deres frihet til å bevege seg over landegrensene.

Sosialister og reservearmeen

La oss gå nøyere inn på hvorfor logikken både Brox og Steigan bygger på, representerer et fundamentalt brudd både med den sosialistiske tradisjonen og marxismen. Det vil si, som vi skal se, har sosialister måttet ta et oppgjør med tilsvarende argumenter og holdninger før. Arbeiderklassen har aldri vært noen enhetlig, gitt størrelse, med en bestemt kultur. Gang på gang opp igjennom historien har det vært en kamp i seg selv å få grupper knyttet til nye teknologier eller i spesielt strategiske deler av økonomien til å definere seg selv som arbeidere. Når Karl Marx så på arbeiderklassen som så viktig, var det fordi klassen sto i en posisjon i økonomien som gjorde det mulig å bygge opp en solidarisk, kollektiv motmakt mot kapitalismen. Men dette var bare mulig hvis arbeiderne maktet å stå sammen. En slik solidaritet kom sjelden av seg selv. Den måtte bygges.

Det var alltid en fare for at man på en arbeidsplass endte med en alles kamp mot alle, hvor man enten knivet med sidemannen, eller i verste fall sparket nedover mot de svakeste. I mange situasjoner ble det etablert lokale kollektiver som kunne passe på hverandre. Det var et avgjørende skritt i enhver organisering. Men i stedet for å konfrontere de som hadde den virkelige makten, kunne også slike lokale fellesskap opptre usolidarisk ved å sparke til siden mot konkurrerende grupper av arbeidere, eller rette skytset nedover mot ”den industrielle reservearmeen”. Slagordet ”Arbeidere i alle land, foren dere” hadde så sterk appell, nettopp fordi det hadde en så stor moralsk kraft i kampens hete. Det handlet om hvordan man i det daglige, så vel som i opphetede kampsituasjoner, skulle fremme strategier og krav for egne og fellesskapets interesser på en og samme tid. Slagordet var, og bør fortsatt være, arbeiderbevegelsens første bud.

Sosialister har alltid måttet slåss en intern idékamp mot alle tendenser internt i arbeiderklassen, hvor man i stedet for å kjempe mot systemet og kapitalmakten, i stedet rettet skytset mot andre grupper – som kvinner, homofile og innvandrere. Over antydet jeg at hvis logikken var at man skulle regulere vekk konkurransen fra utenlandske arbeidere gjennom strengest mulig innvandringskontroll, så måtte man også kunne gjøre det overfor arbeidsløse lokalt. Det er ikke bare et retorisk spørsmål.

Den brune bysjåvinismen

Da jeg for en del år siden skrev historien til Oslo Stein-, Jord- og Sementarbeidernes Forening oppdaget jeg at mange lokale fagforeninger i bygningsindustrien i Oslo hadde innført restriksjoner som hindret arbeidere utenfor byen fra å melde seg inn. Siden det på dette tidspunktet var vanskelig å få arbeid uten medlemskap gjorde denne regelen det i praksis umulig for arbeidere fra landsbygda å få arbeid i Oslo. Dette gjaldt særlig foreninger hvor man trengte fagbrev. Nå var det ikke noe galt i seg selv at man måtte ha medlemskap i fagforening for å sikre seg jobb. Det var et uttrykk for at fagforeningene sto sterkt. Med gode tariffer kunne man holde lønningene oppe, selv i en tid preget av arbeidsløshet. Problemet var at her ble arbeidere med samme kvalifikasjoner, men med et annet hjemsted, holdt ute.

Brune krefter både i og utenfor Bondepartiet utnyttet dette for å vinne oppslutning på landsbygda blant arbeidsløse og sesongarbeidere med svak tilknytning til arbeiderbevegelsen. Men med ståsted i et overordnet solidarisk klasseperspektiv tok sosialister blant bygningsarbeiderne tak i denne formen for bysjåvinisme: En artikkel i Bygningsarbeideren påpekte det komiske skjær…

” …når man opplever at en mann står opp på et fagforeningsmøte, og med utpreget bygdedialekt klandrer at foreningen tar inn medlemmer som kommer fra landsbygda og som fortrenger Oslo-arbeidere. Ikke er det bedre når en mann på klingende svensk fordømmer de svensker som kommer hit til landet och tar arbete från landets egne poikar”.

Den tydeligste parallellen til Steigans argumentasjon finner man imidlertid knyttet til kapitalismens forrige store internasjonaliseringsbølge, perioden opp i mot første verdenskrig. Her ble standpunkter som var nærmest identisk med Steigans fremmet av en dominerende fraksjon i det amerikanske sosialistpartiet. De ble til de grader avvist etter en omfattende diskusjon på den sosialistiske internasjonalens store kongress i Stuttgart i 1907. Det er lærerikt å se på argumentasjonen som ble ført. I ettertid er det bemerkelsesverdig å observere hvor sterkt nettopp det overordnede slagordet ”Arbeidere i alle land – foren dere” var et avgjørende referansepunkt for alle i debatten.

Innvandring som løsning og utfordring

Til tross for tiltagende spenninger nasjonene i mellom i tiden før første verdenskrig var det få begrensninger på retten til utvandring og innvandring. I Europa kunne man reise gjennom de fleste land uten pass. Slik sett var altså betingelsene ikke ulik arbeidsmarkedet under EØS-avtalen i dag. Med utbyggingen av jernbanen, ble det langt lettere for arbeidskraften å flytte fra et sted til et annet. Hvis man befant seg sentralt i Europa tidlig på 1900-tallet, kunne man nå de fleste kontinentets hovedsteder på under 24 timer. Samtidig hadde motorisert sjøtransport bidratt til å knytte kontinentene sammen. Det er ikke uten grunn at man har karakterisert nettopp denne perioden som den globale kapitalismens egentlige gjennombrudd. Investeringer på tvers av grensene fra store multinasjonale selskaper og tilsvarende store banker, nådde uante høyder.

Den nye åpenheten førte likevel ikke til massive innvandringsbølger mellom de europeiske landene. Den folkeforflyttingen som foregikk hadde utvilsomt sammenheng med økonomiske konjunkturer. Man så dessuten de første tegn på folkeforflytting basert på nasjonal undertrykkelse. Innenfor grensene til det russiske imperiet ble det jevnlig utført pogromer mot den jødiske befolkningen. Akkurat som på 1800-tallet, var det en massiv utvandring fra alle deler av Europa til det amerikanske kontinentet. De fleste reiste til USA. Man hadde imidlertid en nesten like stor folkeforflytting til Brasil, Argentina og flere andre land i Latin-Amerika, hovedsakelig fra sørlige europeiske land. Det nye for USA, var at stadig flere reiste dit for å sikre seg arbeid i en sterkt voksende, moderne industri – ikke som på 1800-tallet, for å sikre seg jord.

Norge var på alle måter med på å bekrefte det store bildet. En spekulativ byggeboom i Kristiania på 1890-tallet, førte til en kraftig vekst i befolkningen på mer enn 50 prosent på ti år (fra 151.000 til 228.000). En betydelig andel av innflytterne til byen var svensker (åtte prosent av Kristianias innbyggere i 1898 var født i utlandet). Da byggeboomen i Kristiania kollapset etter et krakk i 1898, gikk byen inn i en lang kriseperiode. I årene som fulgte var amerikabåtene fulle av tidligere bygningsarbeidere. Disse reiste til byene i USA, ikke minst til New York, hvor byggevirksomheten var hektisk. Muligheten til å kunne reise dit tidene var bedre var en fordel både for svenskene som først kom til Norge, og for svensker og nordmenn som i noen tilfeller kan ha reist sammen til USA. Krisen skapte naturligvis svært vanskelige vilkår for spesielt bygningsarbeiderforeningene som hadde vært i en oppbyggingsfase under boomen. Det at så mange kunne reise ut bidro til å redusere presset på de som ble igjen (mellom 1900 og 1905 var det 23.535 flere som flyttet ut av Kristiania enn inn i byen).

De amerikanske sosialistene og Martin Tranmæl

Siden USA var det landet som mottok flest innvandrere var det kanskje ikke så overraskende at det var det amerikanske sosialistpartiet som fremmet en diskusjon om immigrasjon gjennom et forslag til resolusjon i forkant av den andre internasjonalen sin kongress i Stuttgart i 1907. Man kan likevel spørre hvordan sosialister i en nasjon som var bygd på immigrasjon, kunne stille seg i spissen for krav om strenge immigrasjonsrestriksjoner.

Før man går inn på diskusjonen er det nødvendig å ha litt kjennskap til det amerikanske sosialistpartiets bakgrunn. Lederskapet i partiet som utgjorde den amerikanske seksjonen av den andre internasjonalen var blant de mest konservative i den sosialistiske bevegelsen. Partiet var tett knyttet til fagorganisasjonen A.F.L, som var en moderat, byråkratisk organisasjon, dominert av såkalte crafts unions, håndverksfagforeninger. Dette var fagforeninger som la vekt på fagbeskyttelse, framfor mer generell klasseagitasjon. Man fant tilsvarende konservative elementer i fagbevegelsen i de fleste land, også Norge. Det var slike konservative holdninger norske Martin Tranmæl forsøkte å ta et oppgjør med da han var med på å danne Fagopposisjonen av 1911.

Inspirasjonen til dette oppgjøret fikk Tranmæl nettopp i møte med en langt mer radikal del av den amerikanske arbeiderbevegelsen. Tranmæl hadde under opphold i USA hatt kontakt med miljøene som opprettet den radikale fagforeningen Industrial Workers of the World. IWW var en syndikalistisk inspirert organisasjon, som i 1905 ble opprettet i Chicago i opposisjon til de konservative elementene i den amerikanske fagbevegelsen. Det var ingen tilfeldighet at IWWs navn var tett knyttet opp til slagordet, Arbeidere i alle land foren dere. IWWs kjerneideologi gikk ut på at arbeiderklassen internasjonalt var én. Den eneste måten man kunne stå opp i mot internasjonal kapital var iherdige forsøk på å organisere absolutt alle grupper av arbeiderklassen, på tvers av fag, etnisitet og nasjonal bakgrunn. IWW ledet mange fantastiske mobiliseringer i den amerikanske fagbevegelsen. Det faktum at foreningen etter hvert mistet betydning går utenom diskusjonen her. Men medlemmer og sympatisører av IWW skulle senere være medvirkende til at de konservative mistet grepet om sosialistpartiet.

Det er vanskelig å finne noe bedre eksempel enn Tranmæls kontakt med den amerikanske fagbevegelsen for å illustrere hvor galt det blir å betrakte frihet til å flytte over grensene som en ren markedstransaksjon – som per definisjon undergraver lokale arbeideres forhandlingsstyrke. Når Tranmæl etablerte kontakt med IWW, var det fordi han var en av de mange norske arbeiderne som reiste til USA tidlig på 1900-tallet. Tranmæl var ikke bygningsarbeider, som de mange som reiste fra Kristiania, men jobbet på anlegg og i skogen. Tranmæl brukte altså friheten til å reise til USA for å skaffe seg arbeid da forholdene i Norge var vanskelige. Han kom så tilbake når forholdene var bedre. Men han kom altså sterkt inspirert av de erfaringene og ideene han hadde møtt i den radikale delen av den amerikanske arbeiderbevegelsen. Den norske fagbevegelsen slo gjennom i årene opp mot første verdenskrig, og den interne fagopposisjonen spilte en helt avgjørende rolle.

Den radikale delen av arbeiderbevegelsen ble dessuten indirekte styrket av en ny innvandringsbølge. I 1909 led svenske arbeidere nederlag i en storstreik. Mange radikale arbeidere som var svartelistet blant svenske arbeidsgivere flyttet til Norge. Arbeiderbevegelsens historikere har lagt stor vekt på hvordan disse arbeiderne (rallarne) var med på å radikalisere den norske arbeiderbevegelsen. Streikebølgen i tiden som fulgte var med på å heve lønnsnivået i Norge. Dette skjedde altså i en tid hvor man kunne flytte like fritt som under Schengenavtalen. Dette viser hvor ahistorisk det er å påstå at svensk innvandring i seg selv er med på å presse norske lønninger i 2014.

Det store feilskjæret

Så tilbake til USA og diskusjonene i det amerikanske sosialistpartiet. Når diskusjonene ble svært harde, skyldes det at ledelsen i partiet, akkurat som Pål Steigan i dag, definerte immigrasjon som den største utfordringen de sto overfor. De argumenterte derfor for at man måtte ha aggressive tiltak for å begrense den. I resolusjonsforslaget til Stuttgartmøtet ble alle sosialister oppfordret:

” ..to combat with all means at their command the willful importation of cheap foreign labor calculated to destroy labor organizations, to lower the standard of living of the working class, and to retard the ultimate realization of Socialism”

Som det går frem av uttalelsen, er begrunnelsen for å begrense innvandringen nesten identisk med Pål Steigans argumentasjon i dag. Den økte innvandringen ble fremstilt som en bevisst konspirasjon fra arbeidsgiverne for å undergrave fagbevegelsen. Av samme grunn skulle altså innvandringen begrenses. Morris Hillquit, en av de sentrale lederne i den amerikanske delegasjonen, begrunnet forslaget i en artikkel i det amerikanske International Socialist Review rett før møtet i Stuttgart. Der brukte han begrepet ”artificially stimulate immigration” for å vise at hensikten (til borgerskapet) var å undergrave arbeiderbevegelsen. Men han avslørte samtidig at det lå underliggende rasistiske motiver bak forslaget hans. Han pekte nemlig på at immigrasjon var spesielt problematisk når det gjaldt arbeidere fra industrielt tilbakeliggende land ”who are incapable of assimilation with the workingmen of the country of their adoption. Her bruker Hillquit samme argumentasjon som Elin Ørjasæter, som Steigan linker opp i sin bloggartikkel om innvandring. Ørjasæter legger stor vekt på de de kulturelle problemene med assimileringen fra mindre utviklede deler av verden.

Den underliggende rasismen i det amerikanske forslaget var godt kjent blant flere av delegatene allerede før Stuttgartkongressen. I årene forut for kongressen hadde det nemlig vært så mange angrep på kinesiske og japanske arbeidere i sosialistiske aviser på den amerikanske vestkysten, at det japanske sosialistpartiet sendte et brev til de amerikanske lederne hvor de ba ledelsen i det amerikanske partiet om å være ”tro overfor Marx formaning – ”Arbeidere i alle land – foren dere”.

Den fantastiske Stuttgartkongressen i 1907

Den Sosialistiske Internasjonalens kongress i Stuttgart i august 1907 var på mange måter en fantastisk begivenhet i den sosialistiske bevegelsens historie. I alt 886 delegater deltok. Disse representerte alle de fem verdensdelene. Representantene fra landene med den største befolkningen og de største sosialdemokratiske partiene spilte naturlig nok en sentral rolle. Men en rekke mindre land var også representert, blant annet Det Norske Arbeiderpartiet, som deltok med 8 delegater. Blant dem var tidligere leder og daværende redaktør av Social-Demokraten, Carl Jeppesen. Representasjonen utenfor de europeiske land var riktignok begrenset. Det var kun én representant fra Japan og en liten delegasjon fra Latin-Amerika. Men det faktum at en slik kongress kunne avholdes, var uttrykk for at utbygging av jernbane og maskinell skipsfart gjorde det mulig å knytte langt tettere forbindelser på tvers av kontinentene. Kongressen var også, som Lenin uttrykte det, et tegn på at sosialister var i ferd med å bli bundet sammen til en enkeltstående internasjonal kraft:

“Besides providing an impressive demonstration of international unity in the proletarian struggle, the Congress played an outstanding part in defining the tactics of the socialist parties. It adopted general resolutions on a number of questions, the decision of which had hitherto been left solely to the discretion of the individual socialist parties. And the fact that more and more problems require uniform, principled decisions in different countries is striking proof that socialism is being welded into a single international force.”

Kongressens hovedpunkter kunne vært de samme på en hvilken som helst internasjonal sosialistkongress den dag i dag. 1. Kampen mot krig. 2. Spørsmålet om kampen i koloniene. 3. Kvinnekamp. 4. Immigrasjonsspørsmålet. 5. Forholdet mellom partier og fagbevegelsen. Av disse spørsmålene var naturlig nok muligheten for en verdensomspennende krig det mest brennende spørsmålet. Men debattene viste at samtlige spørsmål hang sammen. Det var ingen tvil om hvor sympatien i salen lå når Kato Tokijiro, på vegne av det japanske partiet kritiserte det amerikanske forslaget i plenum under kongressen i Stuttgart. Tokijiro fikk stormende jubel da han i avslutningen av sitt innlegg slo fast at ”Sosialismen for vår alles Karl Marx er ikke for noen få utvalgte nasjoner, men for alle”.

Luxembourg, Zetkin, Kautsky og Lenin i aksjon

Selv om resolusjonen som endelig ble vedtatt på kongressen var tro mot marxismens internasjonalistiske prinsipper, begrenset den seg på ingen måte til lettvinte fraser. Som alle andre resolusjoner på kongressen, var den gjenstand for et nitidig komitéarbeid, hvor flere av datidens og ettertidens mest kjente marxister var involverte – som Rosa Luxembourg, Klara Zetkin, Karl Kautsky og V.I. Lenin, for å nevne noen. Resolusjonen fordømte alle tiltak som var utformet for å begrense immigrasjon på rasistisk og nasjonalistisk grunnlag som reaksjonært, og dermed som forslag som ikke tjente arbeiderklassen. Dermed ble den amerikanske resolusjonen fullstendig avvist.

Den vedtatte resolusjonen anerkjente at masseimmigrasjon kunne utgjøre en utfordring for arbeidere som hadde lykkes i å heve deres levestandard. Men den eneste måten å overkomme disse utfordringene på var organisere immigranter. Man skulle arbeide for at de ble sikret de nødvendige formelle papirer som ga dem like politiske og økonomiske rettigheter som lokale arbeidere. Slike aktiviteter, kombinert med innføring av minimumslønn, maksimum arbeidstid og regulering av spesielt utsatte industrier ville eliminere de fleste utfordringene.

Til tross for avvisningen av immigrasjonskontroll, hadde Stuttgart-resolusjonen en liten setning som markerte seg imot eksport og import av kontraktsarbeid. Dette var trolig med på at flere enn de mest prinsippfaste internasjonalistene i den amerikanske resolusjonen støttet resolusjonen. En del av kineserne som kom til den amerikanske vestkysten, var bundet av kontrakter som minnet mest om slavearbeid. Det å gå imot slike kontrakter var imidlertid noe helt annet enn å legge restriksjoner på de samme kinesiske arbeidernes muligheter for å reise og flytte til USA. Kontrakter av den typen der her var snakk om innskrenket arbeidskraftens rettigheter. Av samme grunn var det all mulig grunn til å støtte det norske politiets og Arbeidstilsynets aksjon mot Lime-kjeden i Norge. Det dreide seg som kontrakter som minner foruroligende mye om situasjonen for mange asiatiske arbeidere i USA rundt forrige århundreskifte. Det var en aksjon basert på den type regulering som Stuttgart-resolusjonen anbefalte.

Avviste snever sjåvinisme

Utbruddet av første verdenskrig og støtten til krigen fra mange sosialistiske organisasjoner, viser at det radikale innholdet i resolusjonene som ble vedtatt i Stuttgart ikke alltid var like rotfestet i de mange organisasjonene som var representert. Lederne som forhandlet frem teksten i resolusjonene, levde imidlertid på ingen måte løsrevet fra den virkelige kampen ute på arbeidsplassene. De sto alle midt oppe i en dynamisk utvikling av et internasjonalt kapitalistisk system. De var klar over at hvis arbeiderklassen skulle styrke sin posisjon vis a vis kapitalen, så måtte de bygge sterke arbeiderkollektiver som en motkraft, i alle land samtidig. Det fantes ingen snarvei til en slik suksess, som å etablere skillelinjer mellom arbeidere basert på etnisk bakgrunn, språk og økonomisk utviklingsnivå. I en slik situasjon var ikke dette bare et brudd på idealene, det var kontraproduktivt, noe Lenin hadde klart for seg da han oppsummerte resolusjonen på følgende måte:

“.. in the Commission there was an attempt to defend narrow, craft interests, to ban the immigration of workers from backward countries (coolies—from China, etc.). This is the same spirit of aristocratism that one finds among workers in some of the “civilised” countries, who derive certain advantages from their privileged position, and are, therefore, inclined to forget the need for international class solidarity. But no one at the Congress defended this craft and petty-bourgeois narrow-mindedness..”

En frihet vi må forsvare

Svaret Stuttgartkongressen ga til sosialister verden over, er akkurat like relevant når det gjelder utfordringene knyttet til innvandring i dag. Vi må alltid slåss for utvidete rettigheter for arbeiderklassen, på et globalt nivå. Å hevde at retten til å bevege seg fritt over grensene for å søke arbeid er en borgerlig frihet, som vi dermed må ta avstand fra, er, ja jeg kan ikke annet enn å bruke det mest presise ordet; reaksjonært. Det er riktig at et av selve grunnfundamentene for kapitalismen var at leilendinger og andre grupper underlagt føydalherrenes makt ble frigjort fra jorda, og dermed kunne selge sitt arbeid til kapitalistene. Marx beskriver hvordan kapitalistene likevel kunne utbytte arbeiderne som følge av sin monopolistiske kontroll over produksjonsmidlene (den private eiendomsretten). Friheten til å reise og flytte ble begrenset ved at arbeiderne var tvunget til å selge sin arbeidskraft (lønnslaver). Men verken Marx eller noen andre i progressive bevegelser for den saks skyld har noen gang argumentert for å ta fra arbeiderne retten til å flytte fritt og dermed igjen bli lenket til føydalherrene. Marx så med rette på alle skritt i retning av føydalisme som et historisk tilbakeskritt, dvs som reaksjonært. Friheten til å selge sin arbeidskraft gjaldt i første omgang i praksis kun innenfor rammen av nasjoner. I den grad arbeidere får muligheten å flytte på tvers av grenser er det en frihet vi må forsvare. Hadde det enda bare vært slik at den internasjonale arbeiderklassen faktisk hadde hatt en slik frihet.

Det er ikke vanskelig å finne rapporter hvor økonomer i internasjonale kapitalistiske institusjoner argumenterer for at en verdensøkonomi hvor arbeidskraften kunne flytte langt mer fritt, hadde bidratt til å skape en mer dynamisk kapitalisme. Når arbeiderklassen overhodet ikke har en slik frihet i dag, er det fordi kapitalismen alltid fostrer klassemotsetninger. Der hvor det er klassemotsetninger, vil kapitalister alltid benytte seg av muligheten til å kunne sette grupper opp imot hverandre. Tidlig på 2000-tallet, i tilknytning til anti-globaliseringsbevegelsen, fantes det en tendens hvor man så for seg kapitalismen organisert som et slags globalt imperium (Empire), hvor nasjonalstatene spilte en stadig mindre rolle. Selv om kapitalismen gjennomgår kontinuerlige skifter, demonstrerte ikke minst finanskrisen at det fremdeles er stater og nasjoner som er de dominerende politiske enhetene i verden.

Nasjonalisme har avgjort ikke blitt et mindre viktig som ideologi i den globale kapitalismen. En av årsakene til at kapitalistiske stater ønsker å regulere immigrasjon ved ulike kontrolltiltak er at man ønsker å holde kostnadene ved det å opprettholde velferdsstater nede. Man lager huller i reglene, slik at spesielt strategisk viktig arbeidskraft forholdsvis lett får tilgang, mens andre grupper blir holdt tilbake. Problemet med Schengen-avtalen er ikke arbeidskraftens rett til å flytte på tvers av grensene internt i Europa uten å bli stoppet i passkontroll, men festning Europa, muren som er bygget mellom Europa og fattigere land i sør. Siden det er borgerskapet som kontrollerer statsapparatet vil slike immigrasjonskontroller aldri tjene arbeiderklassens interesser. Man vil alltid finne elementer av rasisme i dem.

Et apropos til slutt:

Til dem som måtte se for seg at ledelsen i det amerikanske sosialistpartiet likevel hadde noe for seg, at det var de som representerte realismen stilt opp mot uoppnåelige prinsipper: Diskusjonene i USA i etterkant av Stuttgartresolusjonen, demonstrerer tydelig hvilken vei man beveger seg inn på når man forlater det grunnleggende sosialistiske – og humanistiske prinsipp – om at alle er like mye verdt. Victor Berger, en av delegatene på kongressen, skrev noen måneder etterpå at hvis ikke man innførte immigrasjonskontroll, ville USA oversvømmes av fem millioner ”yellow men” hvert år. Begrunnelsen ble imidlertid pakket inn i klasseretorikk, ikke ulik Steigans argumentasjon. Argumenter om at ”This country is absolutely sure to become a black and yellow country within a few generations”, ble fulgt opp av argumenter om at ”To deny the American working class to protect its standard of living from competition of imported foreign laborers was to set a bourgeois Utopian ideal above the class struggle”.

Det er lett i ettertid å ta avstand fra holdningene som gjorde seg gjeldende på høyresiden i det amerikanske sosialistpartiet i tiden før første verdenskrig. Det dreide seg imidlertid om idestrømninger som var svært utbredt i den borgerlige offentligheten. Det dreide seg om den samme type raseteori som ble fanget opp og systematisert i nazismen. Blant de som gjorde seg til talsmenn for rasismen finner man mange med byråkratiske posisjoner i konservative fagarbeiderforbund. For disse kunne det å skylde på innvandrere være en avledning fra deres egne manglende vilje til nødvendige, men ubehagelige konfrontasjoner med arbeidsgiverne. Mange av de aktuelle fagforeningene hadde statutter eller intrikate avtaler med arbeidsgiverne, som hindret svarte arbeidere å bli medlemmer. Men mange medlemmer hadde avgjort også erfart at det var vanskelig å organisere svarte og asiatiske arbeidere. Under slike forhold var det til gjengjeld imponerende og oppløftende at det over tid var antirasistene som vant frem. Det hadde selvfølgelig ikke vært mulig, hvis det ikke hadde vært for deltagelse fra de undertrykte gruppene selv.

Allerede under diskusjonene som fulgte i etterkant av Stuttgart-kongressen, ble rasister og tilhengere av immigrasjonskontroll møtt med sterke motargumenter. I diskusjonene ble det gang på gang henvist til Marx og slagordet Arbeidere i alle land, foren dere. Robert Spargo, som la frem en resolusjon fra internasjonalistene i partiet, tok tak i argumentet om at en stor andel asiatiske arbeidere truet lønnsvilkårene til fagorganiserte og forklarte hvorfor dette ikke stemte i praksis. Han viste til lønningene ved stillehavskysten var høyere enn lønningene i øst. Hvis majoriteten først skulle bry seg om konkurranse som følge av innvandring, burde de ha konsentrert seg om å ekskludere de gruppene som virkelig ”konkurrerte” med amerikanske arbeidere i gruveindustrien, i sigarindustrien og tekstilindustrien – italienerne, sicilianerne, russerne og jødene. Spargo var helt uenig i premisset og mente det var “nonsense”. “All immigrants were first compelled to work for low wages. Revolutionary ardor was not limited to those whose forefather landed at Plymouth Rock. Spargo viste til at ”Big Bill” Haywood i IWW hadde vært opptatt av at japanere kunne være gode fagforeningsaktivister. “Let’s put class consciousness above race consciousness…If the Jap will carry the highest standard of civilization, if he will carry the Socialist banner where the white man fails, all hail the Jap; let him carry it for me:”

Det amerikanske sosialistpartiet var i utgangspunktet sammensatt av til dels svært forskjellige tendenser. Eugene Debs, som var partiets presidentkandidat i valgene mellom 1904 og 1920, var ikke til stede på kongressen hvor immigrasjon ble diskutert mest intenst. Debs må regnes som en av den sosialistiske bevegelsens mest prinsippfaste antirasister. Debs ledet selv en viktig jernbanestreik

I sin kommentar til debatten i partiet skrev han:

”If Socialism, international, revolutionary Socialism, does not stand staunchly, unflinchingly and uncompromisingly for the working class and for the exploited and oppressed masses of all lands, then it stands for none and its claim is a false pretense and its profession a delusion and a snare.”

Når antirasisme og internasjonalisme, i tråd med marximen og en internasjonalistisk sosialistisk tradisjon, til slutt ble den dominerende strømningen på den mest radikale venstresiden skyldtes det ikke minst innsatsen til den legendariske Bill Haywood – og IWW viste i praksis at det var mulig å organisere arbeidere på tvers av nasjonal bakgrunn og hudfarge. Da IWW visnet hen utover 1920-tallet ble de samme ideene fanget opp av det amerikanske kommunistpartiet og andre radikale sosialistisk orienterte organisasjoner. Da fagbevegelsen fikk sitt definitive gjennombrudd med streikebevegelsen og etableringen av fagforeningen CIO, spilte ikke minst svarte arbeidere en viktig rolle. Det amerikanske kommunistpartiet kan kritiseres for mye. Men det bar med seg en grunnleggende solidarisk kamptradisjon, som mot mye motstand var blitt etablert i den amerikanske arbeiderklassen, noe vi kjenner fra kulturen med størrelser som Joe Hill, Woody Guthrie og nylig avdøde Bob Seger.

Jo Hills sang, There is Power in a Union, fra 1913, oppsummerer det meste:

Would you have freedom from Wage slavery,

Then join in the grand Industrial band;

Would you from mis’ry and hunger be free,

Then come, do your share, like a man.

(kor)

There is pow’r there is pow’r in a band of workingmen,

When they stand hand in hand,

That’s a pow’r, that’s a pow’r

That must rule in every land—

One Industrial Union Grand.

Would you have mansions of gold in the sky,

and live in a shack, way in the back?

Would you have wings up in heaven to fly,

And starve here with rags on your back?

If you’ve had ’nuff of the «blood of the lamb»

Then join in the grand industrial band;

If, for a change, you would have eggs and ham,

Then come, do your share, like a man.

If you like sluggers to beat off your head,

Then don’t organize, all unions despise.

If you want nothing before you are dead,

Shake hands with your boss and look Wise.

Come, all ye workers, from every land,

Come, join in the grand industrial band;

Then we our share of this earth shall demand.

Come on! Do your share, like a man.

———————————————————

Tidligere utgave i Radikal Portal : http://radikalportal.no/2014/12/18/hva-bor-sosialister-mene-og-ikke-mene-om-arbeidsinnvandring/

Kilder:

Karl Marx og Fredrich Engels, Det kommunistiske manifest. Utgitt første gang på tysk i 1848. Finnes i mange utgaver på norsk. Også tilgjengelig i flere språk på nettet.

ii Ottar Brox , Arbeidskraftimport: Velferdsstatens redning eller undergang, Pax 2006.

iii Bernt Bratsberg og Oddbjørn Raaum: ”Migrasjonsstrømmenes påvirkning på lønns- og arbeidsvilkår,” Samfunnsøkonomen 3/2013.

iv Helge Ryggvik, Oslo Stein,- Jord- og Sementarbeideres Forening, Gjennom 100 år. 1895 – 1995), Oslo 1995.

v Ira Kipnis, The American Socialist Movement 1897-1912, 2005, side 277.

vi Ibid.

vii Ibid.

viii V.I. Lenin, The International Socialist Congress in Stuttgart, Proletary, No. 17, October 20, 1907.

ix M. Hart & A. Negri, Empire, Cambridge MA: Harvard University Press (2001).

x Robert H. Zieger, For jobs and freedom; Race and labor in America since 1865. The university press of Kentucky 2007, side 63.

xi Kipkins side 284.

xii Kipkins side 287.

Facebook Comments
admin
at

Categories: Kultur, Marxisme

Legg inn en kommentar