Aganistan

Dronekrigen

 

Det vi vanligvis kaller «droner» er i fagterminologi definert som UAV (Unmanned Aerial Vehicle) og UAS (Unmanned Aerial Systems). Dette er systemer som koordinerer førerløse luftfartøy med sensorer og operatører på bakken og satelitter. UAV er betegnelsen på selve luftfartøyet. Artikkelforfatteren Anders Eiebakke er billedkunstner som har jobbet med UAV og UAS i kunsten sin siden 2007. Han har blant annet krysset den tungt bevoktede grensen mellom Marokko og den spanske enklaven Melilla i Nord-Afrika med egen-konstruerte UAV´er. I denne artikkelen diskuterer han sammenhengen mellom USAs nederlag i Vietnam, og den pågående dronekrigen.

linje

Publisert: 02.05.2012

 

Rapporter om droneangrep i Sentral-Asia og Gaza har blitt dagligdagse. Samtidig hviler det et mystisk skjær over disse nye våpnene. Det er som om de førerløse flyene representerer noe helt nytt og uovervinnelig.

Likevel går det en linje fra den første radiostyrte båten som ble offentlig demonstrert i 1899 til dagens førerløse teknologi. De første forsøkene med førerløse krigsfly ble utført under 1. verdenskrig, mens tyskernes flygende bombe V1 fra 2. verdenskrig er den mest kjente av de tidlige dronene. USA utviklet stadig mer avanserte førerløse fly under den kalde krigen. Men det var israelerne som først tok i bruk det vi i dag forbinder med avanserte droner på begynnelsen av 1980-tallet.

Det amerikanske nederlaget i Vietnam

De hadde vært skjermet fra fiendtlig ild fordi de fløy utenfor fiendens rekkevidde. Nå var de amerikanske strategiske bombepilotene vettskremte. USAs gigantiske bombefly hadde plutselig begynt å falle ned over Nord-Vietnam i et inferno av ild. I løpet av jula 1972 ble minst 15 B-52 skutt ned.

USAs generaler skjønte at selv det moderate målet til president Richard Nixon om en «ærerik fred» var uoppnåelig. Bakkekrigen var allerede tapt, selv om USA kun hadde tapt en liten håndfull slag i løpet av krigen. Amerikanerne var i full gang med å trekke ut bakkestyrkene, fordi den amerikanske befolkningen reiste seg mot at deres 19 år gamle sønner ble tvunget ut i jungelen i Sørøst-Asia for å slåss for en sak stadig færre trodde på. Krigen handlet ikke lenger om en militær seier på bakken, men om å påføre fienden massive tap fra lufta og dermed tvinge fram en fredsavtale før den spente situasjonen kom ut av kontroll i USA.

Derfor ble amerikanernes overveldende bombekapasitet rettet bort fra jungelkrig, der de hadde utslettet store bakkestyrker i ett sveip. Nå skulle de bombe urbane sentra. Problemet, skulle det vise seg, var at vietnameserne hadde lært seg å bruke robotsystemer som kunne peile inn og skyte ned de tidligere uovervinnelige terrorbomberne. Amerikanske bombeflymannskaper var vant til å slippe tonn på tonn med bomber og returnere trygt til basene i Stillehavet og Thailand, på trygg avstand fra Vietnam. Pilotene i disse flyene hadde lite eller ingenting til felles med de amerikanske soldatene som døde i tusentall nede på bakken. De kunne knapt skimte Vietnam høyt oppe fra lufta. Nå ble de overlevende fra de mange nedskutte flyene paradert til spott og spe av vietnamesiske myndigheter i offentligheten.

Slutten for den tradisjonelle bombeoffensiven

Den amerikanske eliten opplevde den fatale julens bombeoffensiv som en dobbel lærepenge. For det første måtte de lage systemer som reduserte tap av egne piloter. For det andre måtte de øke treffsikkerheten, selv til de allerede relativt komplekse video/radio-styrte bombene, slik at opinionen i Vesten ikke skulle la seg påvirke av bilder av sivil død og lemlestelse på bakken. USA hadde satset seriøst på utvikling av avanserte førerløse fly fra 1959. Etter at et bemannet spionfly ble skutt ned over Sovjetunionen i 1960 og piloten tatt til fange, ble programmet påskyndet. De daværende førerløse flyene var ikke mer enn litt avanserte radiostyrte fly. Og de hadde i prinsippet ikke utviklet seg noe særlig siden 2. verdenskrig. De nye dronene opererte både etter forhåndsprogrammerte flyruter og med video- og radiolinker. Da de siste amerikanernes kampenheter hadde forlatt Vietnam, i 1973, offentliggjorde amerikanske myndigheter at de hadde fløyet flere tusen oppdrag med førerløse fly i Vietnam.

Den første dronekrigen»

I oktober samme år ble Vestens militære utpost i Midt-Østen, Israel, angrepet i det som i Vesten ble kalt Yom Kippur-krigen. En arabisk koalisjonsstyrke ledet av Egypt og Syria rykket så raskt fram de første dagene at den israelske statens eksistens syntes truet. Israelske myndigheter kastet alt de hadde inn i krigen, og slo tilbake angrepet ved hjelp av vestlig militærteknologi og motiverte soldater. Men israelske fly og piloter ble skutt ned i et uakseptabelt omfang av arabiske antiluftskytsbatterier. I motsetning til amerikanerne hadde Israel svært begrensede pilotressurser, og hver nedskutte kamppilot var i prinsippet en svekkelse av krigsevnen. Israel tapte over 100 fly i løpet av de to ukene krigen varte. På tross av israelsk seier, var den israelske befolkningens følelse av uovervinnelighet etter seieren i 6-dagerskrigen i 1967 svekket. Opplevelsen gjorde at de israelske myndighetene satset stort på førerløse fly. Målet for både israelerne og amerikanerne var å utvikle systemer som kunne gjøre det samme som et bemannet fly. Den israelske invasjonen av Libanon i 1982 ble en anledning til å teste de nye våpnene mot fiendens missilsystemer. De virket. De syriske anti-luftstyrkene i Libanon ble satt ut av spill av israelske UASer, som overvåket og forvirret bakkeinstallasjonene. Ingen israelske piloter ble skutt ned.

En ny start for USAs høyreside

Samtidig fortsatte amerikanske myndigheter den store satsningen på ny teknologi som skulle forhindre nedskyting av piloter i fremtidige konflikter. I 1975 falt Sør-Vietnams hovedstad Saigon på direktesendt TV. Bildene av den amerikanske ambassaden som ble panikkevakuert foran framrykkende geriljasoldater, ble symbolet på den amerikanske imperialismens moralske og militære fallitt. Verdens mektigste militærmakt gikk inn i en periode med militær passivitet i den 3. verden som senere ble kalt Vietnam-syndromet. Men USAs ledende politikere, militære og kapitalister planla et come back. USAs militærindustri hadde blant annet gjort et gjennombrudd mot slutten av Vietnam-krigen med den hemmelige satelittbaserte navigasjonsteknologien som etter hvert ble kalt GPS. Denne skulle bli hjørnesteinen i alle fremtidens militære operasjoner.

To år etter Saigons dramatiske fall, i 1977, kunne våpengiganten Lokheed Corporation demonstrere modellen til det første stealth-flyet, et fly som i praksis var umulig å oppdage for fiendens radar. Designet var basert på en sovjetisk matematikers oppdagelse av at det er formen, og ikke størrelsen, på et objekt som avgjør refleksjon av radarsignaler. Problemet var at disse flyene måtte bygges på en måte som gjorde dem ekstremt ustabile, og umulige å holde i lufta med datidens teknologi. Sovjetunionen hadde ikke kapasitet til å overføre de banebrytende oppdagelsene til praksis. Men Amerikansk militærindustri visste hvordan de kunne få disse «flyvende diamantene» til å holde seg i lufta. Svaret lå i deres avanserte datamaskiner. I 1981 fløy verdens første «usynlige» fly, F-117 Nighthawk, for første gang under ekstremt hemmelighold. På tampen av den kalde krigen, i november 1988, avslørte USA eksistensen av det nye superflyet. Det var allerede åpenbart at Vesten hadde vunnet den kalde krigen. Superflyet var bare ett av mange nye amerikanske våpenteknologiske gjennombrudd. I løpet av det 20. århundret hadde ny våpenteknologi blitt testet ut i krig mens den var helt ny. Nå hadde Amerikas elite bygget opp et arsenal av nye våpen gjennom mange år, men uten å få testet dem i krig på grunn av Vietnam-syndromet. Den nye verdenssituasjonen gjorde det mulig for USAs elite å bli verdens politi. De lot ikke sjansen gå fra seg.

Enden på Vietnam-syndromet?

Etter den enkle invasjonen av det lille mellomamerikanske landet Panama i 1989 var det klart for den store testen. Invasjonen av Irak i 1991 kom etter fire uker med luftangrep som verden aldri hadde sett maken til. De nye «smart-bombene» fascinerte en hel verden. Mange av dem var egentlig bare modifiserte utgaver av vietnamkrigens mest avanserte bomber. Men trådløse video-overføringer fra bombene med deres flukt ned mot målet, markert med digitale markører, trollbandt TV-seerne. Bygninger kom nærmere og nærmere, før bombene entret skorsteiner eller trengte gjennom dører. Entusiastiske reportere fortalte om piloter som kjedet seg i de nye usynlige flyene, som fløy på autopilot. Det var den første krigen med utstrakt bruk av GPS-styrte systemer. Så kom bakkeinvasjonen. Amerikansk propaganda fortalte om bulldosere som begravde irakiske menige levende i de gammeldagse skyttergravene. Bush Sr var president i den eneste gjenværende supermakten, USA, og han erklærte ikke bare at Vietnam-syndromet nå var historie, men snakket stadig oftere om en New World Order. I virkeligheten kunne han ikke valgt et enklere offer. Krigen i ørkenen var militærstrategisk å sammenligne med et sjøslag, der den med overlegen teknologi knapt kommer på skuddhold.

Ny teknologi, gammel krig

Mens Bush Sr hadde invadert Irak i 1991 under dekke av å frigjøre det nylig Irak-invaderte Kuwait, måtte president George Bush Jr og hans administrasjon konstruere fantasifulle begrunnelser for å gå til krig i 2003. En av disse konstruerte historiene var at Saddam-regimet hadde utviklet UAVer utstyrt med kjemiske og biologiske våpen som kunne angripe USAs østkyst. Det hadde de ikke. USA hadde derimot slike våpensystemer. Nå ville de bruke dem. Bush Jr, blendet av den nye teknologiens muligheter, invaderte og okkuperte Irak ved hjelp av færre soldater enn Pentagon mente var tilstrekkelig. Den nye teknologien besto av «usynlige» fly, helikoptre og tanks. Førerløse luftfartøy iakttok fienden mens langtrekkende presisjonsvåpen slo ned. Det meste var koordinert i sanntid på trygg avstand. Invasjonen var umulig å stoppe for et tradisjonelt organisert forsvar uten avanserte mottiltak. Litt over en måned etter invasjonen erklærte Bush Jr at krigen var over. Han kunne ikke tatt mer feil. Problemet var at den nye teknologien foreløpig ikke hadde noen særlige fortrinn etter at fiendens regulære avdelinger var nedkjempet.

Bush-administrasjonen ble tvunget til å utplassere store troppestyrker på bakken for å opprettholde okkupasjonen. De stigende amerikanske tapstallene vekket alvorlige bekymringer for den stadig mer upopulære presidenten og hans stab. USAs elite var fortsatt preget av Vietnam-krigens politiske konsekvenser. Den nye antikrigsbevegelsen vokste i omfang. Frykten var at den skulle spore an til omfattende sosial uro, som på slutten av 1960-tallet.

Den grenseløse krigens våpen

Påtroppende president Barack Obama lovet gradvis nedtrapping av krigen i Irak under valgkampen i 2008. Men han lovet også opptrapping av jakten på Al-Qaida- og Talibanmedlemmer i Sentral-Asia. Han truet med militære aksjoner på pakistansk territorium. 11. september-angrepene på New York City og Pentagon ble også av Obama oppfattet som starten på en global krig uten grenser. Fordelen var at motstanderne i denne krigen var fåtallige. Ulempen var at de befant seg i områder der det var svært krevende å drive militære operasjoner. Det passet perfekt til de videreutviklede angrepsdronene. USAs droner med global rekkevidde hadde for det meste vært flygende observasjonsposter. Nå var de utstyrt med våpen, populært omtalt av myndighetspersoner som hunter killers.

MQ-9 Reaper styres for det meste fra bunkere i USA og brukes til overvåking og angrep i Afghanistan, Pakistan, Jemen, Somalia og ganske sikkert mange andre land. Flyets framtoning og kapasitet er imponerende, med dets kjølige lysegrå cockpit-løse skrog og syntetiske radar, målsøkersystem og avanserte sensorer. Under buken og vingene er det plass til bomber og missiler. Likevel er UAVen avhengig av mennesker som tar avgjørelser. Sistnevnte er ofte forstyrret av redusert visuell informasjon i bildeoverføringen, og opplever sannsynligvis merkbare forsinkelser i digitale videooverføringer. En av de store fordelene med disse dronene er at de kan være i lufta mye lengre enn konvensjonelle fly. De opereres av flere skift og holder seg i lufta i omtrent et døgn, mens de fleste tradisjonelle fly må vende tilbake til hangarskip eller flybaser på land etter noen få timer. Dermed kan de effektivt overvåke utvalgte veistrekninger og bebyggelse, og slå til mot forsøk på utplassering av for eksempel veibomber.

De store UAVene har selskap i lufta av mindre luftfartøy på størrelse med små modellfly. For det meste brukes de mindre dronene til rekognosering rundt militærbaser. Fordelen er at de raskt gir et taktisk overblikk, og reduserer behovet for risikabel patruljering. I likhet med sine større søsken er de avhengige av en rekke sensorer og radiosystemer som relativt lett kan forstyrres av en kompetent motstander. Ett av Vestens problemer er at denne motstanderen ikke trenger å være rik, det er nok å være informert. I Afghanistan har for eksempel motstandere av NATO-okkupasjonen brukt enkle videomottakere til noen få dollar og peilet seg inn på UAVenes frekvens. De benytter seg også av enkle GPS-forstyrrere for å sende UAVer ut av kurs.

Israelsk UAS-terror over Gaza-stripen

Mens amerikanerne forsøkte å unngå et nytt Vietnam i Irak, prøvde Israel ut et nytt konsept i den tidligere okkuperte palestinske Gaza-stripen. De trakk ut soldatene på bakken i 2005, og erstattet dem med overvåking og nålestikk-angrep fra UASer. I 2006 kom området under Hamas-styre. Bortføringen av en israelsk soldat ga israelske myndigheter påskuddet til hermetisk blokade av det lille, men ekstremt tett befolkede området. Ikke noe sted i verden er dronenes muligheter og begrensninger vist fram bedre enn i den avsondrete Gaza-stripen. Israel har funnet det tjenelig ikke å okkupere området, men kontrollere det mest mulig fra luften. I følge Palestinian Centre For Human Rights er ca 900 mennesker i Gaza blitt drept av droner siden 2006, mange av dem små barn. UASene opereres delvis av private firmaer, og UAVene styres gjerne under take off og landing av ikke-militære eksperter. Den tett befolkede Gaza-stripen fungerer som et laboratorium for israelske og vestlige våpensystemer. Noe av det israelerne lærer, er at det er vanskelig å kontrollere en fiendtlig befolkning fra lufta. Ingen overvåkingssystemer vil i overskuelig framtid kunne fange opp stemningen i folket. Likevel er det bedre, sett fra et israelsk militær-politisk perspektiv, å ha begrenset kontroll over Gaza, enn permanent å okkupere et urbanisert og kronglete område der egne soldater vil utsettes for store farer.

Tro på teknologi, frykt for egen befolkning

Dette er et av droneteknologiens dilemmaer. Den gir mange fortrinn når fienden ikke besitter effektive mottiltak, men den kan foreløpig ikke erstatte soldater på bakken. Et av USAs ambisiøse militære mål er å erstatte egne soldater på slagmarken med roboter. De har kommet ganske langt i å utvikle kjøretøy og artilleri, og presenterer stadig nye gadgets som robotbikkjer og andre bevegelige enheter som skal kunne bevege seg i alle slags terreng. USAs myndigheter satser på å beholde sitt militære overtak med omfattende global overvåking av datatrafikk, med satelitter, høyoppløselige kameraer, avanserte sensorer og droner i lufta. Offentlige dokumenter beskriver de soldatløse kjøretøyene, pilotløse jagerflyene, krigsskip uten matroser og fly som kan nå ethvert mål på kloden på under 30 minutter. Men under denne teknologi-optimismen finnes en erkjennelse av at USAs elite er avhengig av sin egen befolknings oppslutning for å kunne krige effektivt. I virkeligheten drømmer den amerikanske eliten om igjen å kunne føre konvensjonell krig, men uten egne soldater i ildlinjen. Hittil har amerikanernes krigføring vist at de kun har begrenset tro på teknologiens fortrinn. USA har lenge vært i stand til å knuse nesten enhver tradisjonell motstander, problemet er at de siden Vietnam ikke har vært i stand til å okkupere en fiendtlig befolkning over tid. Generalene forbereder kontinuerlig krig mot Iran og Nord-Korea. Disse landene har betydelige militære ressurser, men vil være sjanseløse i full krig mot USAs og Vestens militærmakt. Amerika bygger opp et svært arsenal av førerløse systemer som skal kunne sette Irans og Nord-Koreas forsvarsevner ut av spill uten tap av egne soldater. Men hva vil skje etter eventuelle okkupasjoner?

Virkelighetsfluktens design

Parallellen til Hitler-regimets virkelighetsflukter mot slutten av krigen er av og til slående. «Widunder-Waffen» skulle vende krigen fra katastrofe til triumf. De siste krigsårenes nazi-propaganda og ryktemakeri om de nye våpnenes overlegenhet er latterliggjort av historikere. Likevel, i de siste årene av den 2. verdenskrig utviklet tyske ingeniører våpensystemer som skulle bli avgjørende for den kalde krigens våpenkappløp. Tysk utvikling av ballistiske missiler, jetjagere, strategiske bombefly og massive tanks lå flere år foran konkurrentenes teknologi. Det ironiske er at USAs nyeste strategiske bombefly, B2, designmessig er slående likt Nazi-Tysklands Horten 229, en flygende vinge som aldri kom i serieproduksjon. Dette tyske flyet er også det designmessige utgangspunktet for noen av USAs mest avanserte UAVer som RQ-170 Sentinel. En slik UAV ble fanget nesten uskadet av iranske myndigheter i 2011. Iranerne hevder at de tvang det ned ved hjelp av elektroniske krigføring. USA hevder at det kom ut av kurs som følge av teknisk svikt. Begge forklaringene er plausible, og viser hver for seg litt av teknologiens nåværende begrensning. Likevel framstår droneteknologien som en virkelighetsflukt fra USAs største problem: Vietnamsyndromet var ingen forbigående lidelse.

Anders Eiebakke


Facebook Comments
admin
at

Categories: Aganistan, Arkiver

Legg inn en kommentar