Aktuelt

Et raseri for Syria! Mot USAs og Russlands bomber

Et raseri for Syria! Mot USAs og Russlands bomber

Jeg kan ikke unngå å skrive om Syria uten et raseri over den urett syrerne blir utsatt for under støvlene til et terrorregime og et imperialistisk kappløp mellom stormakter.

 

Av: Thomas Kvilhaug

Publisert: 13.10.2015

Første utgave av artikkelen ble publisert på Radikal Portal 8.0kotber 2015

Syria er komplisert, men vi trenger ikke komplisere. Den syriske krigsmaskinen ble satt inn mot mennesker, ikke en sekk av begreper som «moderate», «ekstreme», «islamister»,

«sekuære», «vestlig støttede», «jihadister», og omsider et fenomen av ondskap, «den islamske staten». Det syriske regimet har internert og torturert titusener av aktivister og opposisjonelle, slaktet ned syriske arbeiderbydeler, bønder og fattige. Ikke kompliser dette.

Det siste året har «den islamske staten» vært et hendig utgangspunkt for krigsmaskinen. Analytikere og selverklærte «eksperter» har presentert sine «løsninger». Når krigsanalytikeren Helge Lurås argumenterer for støtte til den syriske hæren og kan påberope seg «ekspertise», har han som mange andre kommentatorer tatt på seg sine koloniale briller. I det koloniale perspektivet ser man gjerne gjennom krigsmaskiner etter «løsninger». Noen eksperter ønsker Russland velkommen. Andre ser til USA. Den islamske staten er alles fiende.

Det syriske regimet, USA og Russland, Iran og Saudi Arabia, er alle like kriminelle. De regionale regimene og stormaktene har en ting til felles, de har iverksatt en infam kontrarevolusjon over hele regionen, som slår ut i Syria som Proxy-krig.

En farlig ny fase i Syria

Russlands president Vladimir Putins erklærte for FNs 70. generalforsamling i september det alle visste kom, en russisk direkte intervensjon til støtte for det syriske regimet. Signalene fra Washington og vestlige ledere var svært diplomatiske i forkant, og viste uttrykk for den islamske staten var sentrum for vestlig fokus. Krav om at «Assad må gå» hadde blitt moderert til «etter en overgangsperiode», og det ble ønsket at Russland deltok i krigen mot den islamske staten, som USAs koalisjon har hatt lite fremgang med. Men bak de tilsynelatende overensstemmelsene ligger potensial for en farlig opptrappingsfase av et imperialistisk kappløp.

Russland har varslet en operasjon som kan vare opp til fire måneder. De første toktene ble innledet onsdag 30. september med de fleste bombemålene i provinsene Hama, Homs og Idlib. Siden da har daglige tokt blitt gjennomført, med rapporter om flere sivile tap og om angrep mot opposisjonsstyrker som også har kjempet mot den islamske staten, tilhørende Free Syrian Army (FSA) og andre, som den islamist-ledete fronten Jaish Al Fatha, med deriblant fundamentalistene Ahrar A. Sham og Jahbat Al Nusra i sine rekker.

Russlands intervensjon er en markant opptrapping av krigen, som kommer på toppen av Syrias langt største leverandør av bomber og død, regimet selv. Mest sannsynlig forberedes en bakkeoffensiv, som kan sikre regimet kjerneområder i nord-vestlige og sentrale Syria. I tillegg til styrker fra Iran, er det antydet at det kan komme større russiske forsterkninger.

Russlands nådeløse offensiv for å berge regimet, tømmer vestlig retorikk for innhold og avslører at USA ikke har hatt noen konsistent strategi for å støtte det en ofte har påberopt seg. Vestlige ledere fremstår som patetiske når de farer opp over at Russland ikke har innordnet seg en fellesoperasjon på USAs premisser og over noen mindre krenkelser av tyrkisk luftrom, mens USA selv i samme tidsrom bomber uten å gi varsler til Russland. USA har hittil brukt «opposisjonen» som en brikke for sin imperialistiske posisjon, mens Russland og Iran har holdt militært og finansielt liv i regimet. Den største taperen er millioner av sivile og syrere som har kjempet for genuin frigjøring.

Hva og hvem har USA egentlig støttet?

«Vestlig støtte» er på alle måter et tilslørende begrep. Hvem og hva har Vesten støttet? Om vi ser på den åpenbare utviklingen for opposisjonen, har folkelig massemobilisering og den nasjonalt orienterte frigjøringskampen som var grunnlaget for FSA, blitt hardt rammet både av en overlegen militærmakt fra regimet og ytterligere lidd tap fra fundamentalistiske militære organisasjoner, flere rustet opp av USAs egne allierte i regionen. En del av disse fundamentalistene har også gitt regimet militære nederlag, men de har ingen mål som kan forene Syria. Sekulære og demokratiske krefter kan vanskelig sies å ha fått noen hjelp fra disse. Tvert om.

Den islamske staten kan i seg selv i stor grad tilskrives USAs krig i Irak, en krig som nå spiller over til Syria. USAs imperialistiske mål for regionen er utvilsomt stenket i trøblete allianser og motsigelser, og innvirkningene for Syria er katastrofale.

Underveis har USA og Vesten vært opptatte i et uthalende spill over internasjonale og regionale linjer og posisjoner, mens syreres genuine kamp for frigjøring siden 2011 har blitt smadret mellom regimets terror og eksterne krefter, være det seg fundamentalister eller imperialistiske styrker.

USAs bombing av «Den islamske staten» i Syria har rammet sivile anlegg og tatt livet av flere hundretalls sivile. Dette har skjedd uten kollisjon med regimets luftvåpen, som har tønnebombet byer og landsbyer over hele landet samtidig. Ingen av de utbomba opprørsområdene har hatt anti-luftvåpen. Så sent som i august 2014 fastslo Obama at det var «en romantisk ide å bevæpne opprørere», da de ikke hadde militær trening, og han har gjentatt sin politiske skepsis til en slik strategi senest nå i oktober 2015.

Siste nytt er at USA vil bevæpne YPG og allierte styrker. Dette en innrømmelse av at forsøket på å bygge en styrke mot IS under direkte amerikansk kommando mislyktes fatalt. Den eneste styrken som har fungert i felles operasjon med USA, er nettopp kurdiske YPG og noen lokale FSA-grupper, som har kjempet mot Den islamske staten.

Regimet berges fra selvdestruksjon

De omfattende russiske angrepsmålene i Syria viser at regimets største problem ikke var den islamske staten. Faktisk har regimet til dels vært tjent med denne organisasjonen, som rettet seg mot all annen opposisjon i sine felttog. Regimet og den islamske staten er knapt i direkte kontakt på bakken. Den syriske hæren som påstår å forsvare landets befolkning, har ikke på noe punkt hittil hindret at Den islamske staten har angrepet samfunn utenfor regimets kontroll.

Utradert militært over store deler av landet, med et økende press innover mot kystområdene, der Russland har sine viktige baser, berges regimet først og fremst fra seg selv. Siden 2011 har Assad vært villig til å spille en høy risiko med landets befolkning for å slå ned en folkelig mobilisering og tilintetgjøre denne med alle midler. De massive ødeleggelsene regimet har iverksatt avdekker en makaber historie med hemningsløs utøvelse av makt.

Regimet er et dynasti med maktapparatet og landets største rikdommer, selskaper og kapital knyttet tett til seg. Regimets historiske strategi mot opposisjon har vært å isolere den med rettsløshet og fengsling, ofte uten dom, og en infam torturindustri. Massakrene i 1982, som ble fullbyrdet fra hus til hus og som tok livet av 20.000 til 30.000 mennesker i Hama, et sentrum for et gryende nasjonalt opprør, var en dyster pekepinn på hva som kunne komme i 2011. Regimet gikk til klappjakt på all opposisjon og massakrerte den kurdiske oppstanden i 2004. Skjebnen til mange titusener, om ikke et hundretalls tusen internerte og bortførte etter 2011, er uviss. Da opprøret i 2011 ble innledet, var det i raseri mot tortur av barn i Daraa.

Kartet over regimets kontroll over provinser, byer og bygder, over sønderbombede og ofte avfolkede bydeler, over beleirede byer og utilgjengelige områder, speiler regimets strategi for å isolere og dernest utslette opposisjon. Med 4,5 millioner mennesker på flukt, et liknende antall i beleirede eller hardt tilgjengelige områder, 7 millioner internt fordrevne, 300.000 drepte og et stort antall i fengsler, gjenspeiler regimets strategi.

Når Russland nå setter inn sitt luftvåpen for å berge dette regimet, er det i siste liten. Assad-regimet var i ferd med å grave sin egen grav. De som ønsker Russland velkommen i troen på at det vil utslette Den islamske staten, har ikke forstått situasjonen. Regjeringshæren er redusert fra 300.000 til 80.000 styrker, og regimet har hatt store rekrutteringsproblemer. Mange har blitt sendt ut i krigen etter arrestasjoner. Selv i de mest regimelojale områdene, som Tartus og Latakia, der Russland har sine militærbaser og flyvåpen, har det vært en markant flukt av unge rekrutter, og usikkerhet har vært økende. Protester i områder regnet som lojale begynte å bli flere. I august gikk tusen antatt lojale ut i protest i Latakia etter at et sentralt medlem i Assad-familien simpelthen drepte en offiser i en tarvelig trafikksituasjon. Regimet har blitt mer og mer avhengig av krigere fra Hizbollah, Irak og Afghanistan ved frontene, og har finansielt levd på støtte fra Iran og Russland. Hvilken type gjeld regimet står i til disse vites ikke, men «suverenitet» kan bli et hult begrep.

Stopp bombene

Det russiske angrepet truer med å tilintetgjøre opposisjon i store deler av landet. Men Syria kan aldri gå tilbake under Assads kontroll. Det er utenkelig, en fantasi. Utallige mennesker kan aldri returnere til en situasjon som er forbundet med dette regimet. Og millioner har erfaringene fra revolusjonen i 2011 med seg, selv om det endte i terror.

2011 var en kombinasjon av folkelig oppstand og oppblomstring av aktivisme. Det var et sosialt opprør, noe et kart over opprørets kjerneområder kan vise, politisk sett også et tydelig opprør mot den politiske fattigdommen regimet holdt neven over. Aktivismen i revolusjonen viste politisk intelligens som stadig kontret regimets vold og skrekkpropaganda med alternativer og nye slagord. Venstreorienterte grupperinger og nye unge aktivister sprang opp, som i organiseringen av De Lokale Koordinasjonskomiteene og nye eksempler på direkte demokrati. Utslettelsen av aktivismen har vært infam.

Dagens imperialistisk kappløp er best egnet til å fore krigsmaskineriet, regimet og militære organisasjoner under sterke eksterne innflytelser. Det er få håp om forandring. De viktigste elementene for en «løsning» må være å stanse bombinga fra alle hold, muligheter for å returnere til hjem og samfunn, løslatelse av alle politiske fanger og en stans i all terror mot opposisjon.

På tross av krigsmaskinene fins det stadige en nerve av motstanden fra 2011. Det fins en politisk intelligens mot alle former for tyranni, som peker mot en fremtid med forening i folket. Syriske revolusjonære og aktivister har kjempet de hardeste kampene mot undertrykking og barbari i vår tid.

Stopp kriginga om Syria. Stopp bombinga fra alle hold! Støtt den folkelige opposisjonen og syriske aktivisters kamp for genuin frigjøring.

Epilog:

I fire og et halvt år har aktivister dokumentert overgrepene de er utsatt for. Dokumentasjon som har rettet seg mot regimet har systematisk blitt møtt med desinformasjon og svertekampanjer. En organisert solidaritetsbevegelse med syriske aktivister har i stor grad blitt lammet. Et unntak er solidariteten med den kurdiske byen Kobani og regionen Rojave og den kurdiske militære organiseringen YPG, som gjennom båndene til PKK har hatt en organisasjon vi har kunnet forholde oss til direkte i Norge mange år. Men det har hele tiden også vært syriske aktivister og politiske flyktninger i Norge og Europa. Den syriske diaspora, som vokser med millioner, opprinner i et terror-regime som gjorde all selvstendig opposisjon rettsløs. Kanskje skulle den tidlige diaspora vært bedre organisert og åpnet kanaler til venstresiden tidligere. Men min erfaring med den norske venstresiden er at interessen også har vært laber fra vår side.

Det finnes ingen grunn til denne tausheten og lammelsen fra norsk venstreside. Frigjøring er ikke til salgs. Ikke i Syria, ikke noe sted. Frigjøring er ikke en teori, men krever ubetinget solidaritet utenfra for å overleve. Om det er for sent i Syria, ikke glem, en ny tid vil komme.

Thomas Kvilhaug

Facebook Comments
admin
at

Categories: Aktuelt, Arkiver, Midtøsten

Legg inn en kommentar