Arkiver

Internasjonale sosialister om krisen i verdensøkonomien

systemerror.jpg

 

«De voldsomme lidelsene og den ustabiliteten som den nåværende krisen vil skape, er resultatet av kapitalens logikk. Vi må erstatte denne med en sosial logikk av annen type, en sosialistisk logikk, basert på demokratisk og kollektiv kontroll over økonomien og på genuin planlegging, der arbeidere og forbrukere selv styrer produksjonen slik at den kan tilfredsstille deres egne behov,» heter det i en uttalelse sendt ut av den internasjonale IS-tendensens koordinerende utvalg den 13. oktober 2008.

 

Av: Internasjonal sosialisme

Publisert: 17.10.2008

1. Panikkbølgene som har skyllet over verdens finansmarkeder de seneste ukene har fylt arbeidsfolk over hele verden med en blanding av sinne, forvirring og frykt. Det står nå klart for enhver at det nåværende kapitalistiske systemet ikke fungerer, og at vi står ved en historisk skillevei. Det som ikke er klart, er hva som vil bli konsekvensene og hva som kan gjøres.

2. Finanskrasjet i september – oktober 2008 har vist at verden står overfor en alvorlig økonomisk krise. Krisens utvikling har vært formet av det nyliberale økonomiske regimet som ble etablert på slutten av 1970- og begynnelsen av 1980-tallet, og i særdeleshet av dereguleringen av finansmarkedene og deres større evne til å drive storskala spekulasjon på tvers av landegrensene. Likevel ligger de virkelige årsakene til kredittkrisen i den lønnsomhetskrisen som den globale kapitalismen har befunnet seg i siden slutten av 1960-årene. Profittraten tok seg bare delvis inn igjen i slutten av 80- og begynnelsen av 90-årene ved hjelp av omstrukturering av kapitalen og en kraftig økning i utbyttingsgraden. Siden sist i 90-årene har den amerikanske sentralbanken forsøkt å unngå en større økonomisk krise ved å overøse US- og verdensøkonomien med billig kreditt. Arbeidere hvis reallønn har stagnert eller sunket i de fleste av de største økonomiene, har blitt oppfordret til å ta opp lån for å opprettholde etterspørselen etter varer og tjenester. Det var da den resulterende spekulasjonsboblen som var fokusert rundt boligmarkedet, sprakk, at kredittkrisen begynte i august 2007.

3. I motsetning til tidligere finanskriser i nyliberalismens tidalder – Mexico i 1994, Øst- og Sørøst-Asia i 1997, Russland i 1998, Argentina i 2001 – så oppstod den nåværende krisen i selve kjernen av det kapitalistiske systemet, nemlig i USA. Nå sprer den seg til hele verdensøkonomien. Europeiske banker var stormottagere av boliglån kamuflert som komplekse finansielle derivater, som nå er verdiløse. De store eksportøkonomiene – Tyskland, Japan, Kina – trekkes inn i krisen ettersom eksportmarkedene svekkes. En verdenskrise på høyde med dem som rammet midt i 70- og tidlig i 80-årene er nå på vei.

4. Krisen forsterkes av en kraftig økning i inflasjonsraten, særlig innenfor energi og basale forbruksvarer. Dette er en konsekvens av boomen i verdensøkonomien, drevet frem av kredittboblen, i årene rundt 2005, forsterket av spekulantene innenfor olje- og andre markeder. Høyere inflasjon presser ned levestandarden over hele verden, og i Sør truer den mange fattigfolks overlevelse.

5. De førende kapitaliststatenes – og i særdeleshet USAs – respons har vært å forsøke å stabilisere finanssystemet gjennom storskala statlig intervensjon, inkludert å nasjonalisere eller sprøyte inn penger i viktige banker og finansinstitusjoner. Denne politikken har gitt den nyliberale frimarkedsideologien et kraftig skudd for baugen. Men formålet med disse tiltakene har ikke vært å sikre arbeidsplasser, levestandard og boliger for vanlige arbeidsfolk. Hensikten er å redde det kapitalistiske systemet og beskytte sjefene i de storbankene som overlever den pågående sammenslåings- og omorganiseringsprosessen fra konsekvensene av deres egne spekulasjoner. Sosialister, fagorganiserte og anti-kapitalister bør i stedet kreve at bankene nasjonaliseres uten kompensasjon, slik at de kan bli redskaper som kan imøtekomme arbeidere og fattigfolks behov.

6. Våre herskere planlegger istedet å legge kostnadene ved krisen over på arbeidere og fattige. Dette fremgår klart av advarslene fra den europeiske sentralbanken mot inflasjonens ”sekundære resultat”. De sier i realiteten til fagorganiserte arbeidere at de må glemme den lønnsøkningen som kunne ha kompensert for de økte levekostnadene. Dette understrekes av politikken på andre områder – i Storbritannia, f. eks., av en grense på 2 prosents lønnsøkning i offentlig sektor. Likevel er det ingen som mener at lønnsøkning er forklaringen på inflasjonen nå – i mange land kuttet man lønningene lenge før prisene økte. Delvis takket være presset på lønningene, kunne mange selskaper høste økte profitter omkring 2005. Denne profitten kan nå brukes til å betale for de lønnsøkningene som er nødvendig for å opprettholde levestandarden. Dersom sjefene reagerer med å heve prisene, ligger mottrekket i å sette økonomien under offentlig og demokratisk kontroll. Arbeiderbevegelsen må også utfordre institusjoner som den europeiske sentralbanken etc. Denne og andre institusjoners rolle er å innføre den samme nyliberalistiske politikken som har blitt avvist gjennom folkeavstemninger i Frankrike, Nederland og Irland, og som er et bullverk mot dem som vil forsvare arbeidsplasser, levestandard og boliger i den pågående økonomiske krisen.

7. En annen dimensjon ved den økonomiske krisen er den effekten den har når det gjelder å øke konfliktene mellom verdens herskere. Dette er tydeligst innenfor den enkelte stat, i det politiske kaoset i Washington og i uenigheten blant EU-landene om hvordan man skal møte krisen. Men det gjør seg gjeldende også på globalt nivå. I august 2008 kastet den russisk-georgiske krigen nytt lys over hvordan USAs forsøk på å sikre sitt globale hegemoni gjennom å utvide NATO østover stod i fare for å vekke til liv den samme typen inter-imperialistiske rivalisering som dominerte verdenspolitikken i det 20. århundre. Selv om den amerikanske statens forsøk på å redde banksystemet krones med helle, vil resultatet være at USAs statsgjeld øker enormt. Det vil gjøre den amerikanske kapitalismen enda mer avhengig enn i dag av at herskerne i de store eksportøkonomiene i Øst-Asia og i Golfen låner dem penger. Som erfaringene fra forrige århundre viste, kan større økonomisk avhengighet – i dag først og fremst mellom USA og Kina – føre til større geopolitisk friksjon. Den amerikanske krigføringen som begynte etter 11. september 2001 vil trolig fortsette, uavhengig av hvem som vinner presidentvalget, og derfor er det av største betydning at man fortsetter å bygge en global bevegelse mot krigen.

8. Forholdet mellom økonomisk krise og klassekamp er komplekst og formidlet av den aktuelle politiske konteksten. Dessuten vil den konkrete kombinasjonen av tapte arbeidsplasser og prisstigning i et gitt land trolig ha stor betydning for om arbeiderne vil svare med besluttsom motstand eller demoralisert likegyldighet. Men vi kan være sikre på at den kommende perioden vil føre til store sosiale og politiske bevegelser over hele verden på grunn av krisen. Revolusjonære sosialisters plikt er, som alltid, å kaste seg inn i disse bevegelsene og bidra til å gjøre dem så forente, militante og mektige som mulig. Men uansett omstendigheter er vi nødt til å insistere på det faktum at vi ikke bare slåss mot nyliberalismens krise som ideologi og politisk regime, men mot den kapitalistiske produksjonsmåten som sådan. De voldsomme lidelsene og den ustabiliteten som den nåværende krisen vil skape, er resultatet av kapitalens logikk. Vi må erstatte denne med en sosial logikk av annen type, en sosialistisk logikk, basert på demokratisk og kollektiv kontroll over økonomien og på genuin planlegging, der arbeidere og forbrukere selv styrer produksjonen slik at den kan tilfredsstille deres egne behov. Det betyr at revolusjonære sosialister må satse på å bygge sine egne organisasjoner, og samtidig styrke og utvikle en bredere radikal venstreside som kan ta de første skrittene mot å tilby et troverdig og prinsipielt alternativ til kapitalismen.

Facebook Comments
admin
at

Categories: Arkiver, Økonomi

Legg inn en kommentar