Arkiver

"Krigen mot terror": Er Iran neste?

«Krigen mot terror»:

Er Iran neste?

En CIA-rapport slo nylig fast at Iran innstilte arbeidet med å utvikle atomvåpen høsten 2003. Dette har imidlertid ikke fått president Bush til å endre sin politikk mot landet. Lindsey German ser her på de nykonservatives planer for nok en regimeforandring. Artikkelen er hentet fra desembernummeret av det britiske tidsskriftet Socialist Review.

 

Av: Lindsay German

Publisert: 20.01.2008

Ethvert svakt håp om at Gordon Brown ville bryte med George Bush når det gjelder hans utenrikspolitikk ble knust av hans Mansion House-tale til Londons ordfører, forretningsmenn og embetsmenn i november. Med sitt hvite slips, som han hadde fått spesiallaget for det saudiske statsbesøket, erklærte Brown at han var en sterk alliert av Bush: ”Vi vil gå foran i å søke tøffere sanksjoner både i FN og i den Europeiske Union, inkludert olje- og gassinvesteringer og i finanssektoren.” Brown la til at ingen måtte misforstå ”alvoret i våre hensikter.”

Bush tok med seg dette i hans siste påstand til sin ambassadør i Irak om at britene var ”om bord” når det gjelder å treffe iranske mål. Bemerkningen ble rapportert i en artikkel av Seymour Hersh, den høyt respekterte USA-journalisten, som skrev i New Yorker-magasinet (8. oktober 2007) om de nye planene som Bush og Dick Cheney følger for å gjøre Iran til neste offer i ”krigen mot terror”.

Gitt opp folkelig støtte

De har, i følge Hersh, gitt opp å oppnå folkelig støtte til bombeangrep. Den offentlige opinionen i USA blir ikke overbevist av ”forsøk på å gå til krig på grunn av

masseødeleggelsesvåpen, del 2”. Folk er også klare over at det vil ta minst fem år før Iran har en atombombe, så det er ganske vanskelig å holde på argumentet om at dette er en umiddelbar trussel. Men de ser at Iran nå er den viktigste og en voksende regional makt, i all hovedsak takket være den katastrofale vestlige utenrikspolitikken i regionen. De har derfor nytegnet sine planer om angrep for å fokusere på ”kirurgiske treff” på Irans Revolusjonsgarde, landets elitetropper, som USA hevder står bak angrepene på sine soldater i Irak.

Condoleezza Rice har nå erklært at Revolusjonsgarden er en terroristorganisasjon; for første gang har deler av militærvesenet til en suveren stat blitt behandlet på denne måten. Garden, med sine 125 000 medlemmer, og som spiller en viktig rolle i det iranske samfunnet, kunne bare bli erklært som sådan av de som ser på verden gjennom brillene til Det Hvite Hus. USA har også satt i verk ensidige sanksjoner mot Iran, og hevder at landet blander seg inn i politikken til nabolandene Irak og Afghanistan. Selv den russiske presidenten Vladimir Putin ble tvunget til å beskrive Bush som en ”galning med et barberblad”.

Denne brillekvaliteten trenger gjennom all evaluering av den vestlige strategien i ”krigen mot terror”. Russland og Kina ser med økende forferdelse på det dødelige spillet av konsekvenser som følger av det. Ustabiliteten i hele regionen er nå lett å se og man kan ikke i fullt alvor plassere skylda på Irans dørmatte. Afghanistans president Karzai og Iraks statsminister Maliki har begge benektet enhver iransk terroristisk eller militær involvering i sine land.

Okkupasjonsmaktene har mislykkes

Det virkelige problemet for Vesten er at okkupasjonene har mislykkes, at de har ført til voksende motstandsbevegelser som ikke kan reduseres til Al Qaida, slik som Bush alltid forsøker å gjøre, og har utviklet et høyt nivå av ustabilitet uten noen hjelp fra Iraks eller Afghanistans naboer.

Mens det de siste uker har blitt moderne i visse kretser å hevde at motstanden i Irak er over, har den nye strategiens suksess blitt overvurdert. Undertrykkelse og fysisk deling av byer er én ting og godt innenfor kapasiteten til en hær med de ressurser som USAs har; å bekjempe motstanden er noe ganske annet. Det er få tegn til at soldatene drar sin vei, og det har viktige konsekvenser for USA; i skrivende stund har USAs dødsofre i 2007 passert 800. Skjebnen til den gjennomsnittlige iraker er selvsagt mye verre; en nylig meningsmåling viser at dødstallene siden okkupasjonen er på over en million og anslagene for flyktninger, både interne og eksterne, på 4 millioner.

Dødsofre

Okkupasjonen har, blant andre ting, skapt en humanitær katastrofe på nivå med den i Darfur, om enn, selvsagt, uten krav om vestlig humanitær intervensjon i dette tilfellet. Dødstallene for britiske soldater har vært mye lavere, men vi bør huske at de har trukket seg tilbake til Basra flyplass og at en avtale med Muqtada al Sadrs Mahdi-hær om å løslate fanger og om våpenhvile ble inngått.

Rekkevidden av dette nederlaget og tilbaketrekkingen bør ikke undervurderes. Richard Dannatt, sjefen for den britiske hæren, ga fra seg noe av spillet da han sa følgende om den irakiske motstanden: ”Våre motstandere er i hovedsak irakiske nasjonalister, og de er mest opptatt av sine egne behov – arbeid, penger, sikkerhet, håp. Flertallet er derfor, mener jeg, ikke dårlige mennesker.”

Dannatt anerkjente at mange mennesker rundt i verden, og spesielt i regionen, også ser at det å simpelthen stemple dem som slåss mot okkupasjonen, som Al Qaida, eller til og med Taliban i Afghanistan, ikke forklarer realitetene i situasjonen eller støtten til de som slåss, som kommer av mye større misnøye mot okkupantene.

Kostnadene ved krigene og okkupasjonene som er satt i gang av George Bush og Tony Blair er umåtelig store i ethvert henseende. En nylig rapport fra USA viser at landets kostnader på de to krigene er på 1,4 trillioner dollar. En gjennomsnittsfamilie på fire i USA har allerede bidratt med 20 000 dollar til å finansiere disse krigene – et nivå som er forventet å stige til 46 400 dollar per familie i 2017. De menneskelige kostnadene er sjokkerende innlysende.

Politisk kostnad

Det er også en politisk kostnad. Målet til Bush-gjengen fra dag én var å føre en hard linje mot Saddam Husseins Irak, som ikke hadde blitt nedkjempet til tross for krig og FN-sanksjoner. Hendelsene den 11. september 2001 ga Bush muligheten, selv om han måtte gå til krig mot uheldige Afghanistan før han kunne forberede slaktet mot Irak. De to krigene skapte større ustabilitet i regionen og forvirret dessuten forventningene ved å fortsette, Vestens beste anstrengelser til tross, å etablere pro-vestlige regjeringer.

I Irak var det motstand og ustabilitet fra dag én; i Afghanistan har krigen gjenoppstått. Den trekker nå til seg stadig flere soldater under Nato-flagg. Få av disse nasjonale styrkene er villige til å risikere sine soldaters liv i en krig som mange av landenes innbyggere vet og bryr seg lite om. Storbritannia er derfor under press om å levere flere soldater for å støtte opp om USA. Krigen i Afghanistan har spredd seg direkte inn i Pakistan, både gjennom kjemping i grenseområdene og ved å eskalere den politiske krisa der som har noen av sine røtter i ”krigen mot terror”.

En krise i en atommakt som Pakistan vil berøre India og Kina, begge voksende økonomiske makter og rivaler til USA. Krigen har nå spredd seg fra det sørlige Asia via Midtøsten til Somalia på Afrikas horn, som lider av en USA-støttet krig ført av Etiopia. Den kontinuerlige skjebnen til palestinerne forblir en av de største årsaker i verdenspolitikken, og Libanon forblir i en skjør stilling med trusselen om mer krig med Israel og en fornyet borgerkrig på agendaen.

Imperialistisk agenda

Bushs mål – å påtvinge regionen sin imperialistiske agenda, å knuse de regimer og krefter, slik som Hizbollah, som gikk i mot USAs ekspanderende politikk – har mislykkes. I stedet har han skapt flere kriger, mer spenning, flere trusler om terrorisme, og mer politisk opposisjon mot seg rundt i verden.

Dette bringer oss tilbake til Iran. USA har vært bitter motstander av den islamske republikken siden dens unnfangelse etter styrtingen av den pro-vestlige shahen i 1979. USA støttet Irak og Saddam Hussein da han kriget mot Iran i mesteparten av 1980-åra. USA intervenerte også på Iraks side mot slutten av denne krigen, mest åpenbart da et iransk sivilt fly ble skutt ned av et av USAs skip der nesten 300 mennesker ble drept.

Men krigen mot Irak forandret maktbalansen i regionen, den styrket Iran som en stormakt og en av de få som kunne handle uavhengig mot USA. Dets politiske innflytelse i den irakiske regjeringen og dets utvikling av kjernekraft har ført USA mot en mye mer konfronterende posisjon. På en måte er dette motstridende. Irak og Afghanistan er slike håpløse supper at det burde skremme USA og dets allierte som Brown fra framtidige angrep.

Men nettopp fordi Irak er så uregjerlig, mener de i USA – som Cheney – det er kjempeviktig å angripe Iran heller enn å la landet vokse og væpne seg ukontrollert. Problemet med Cheneys tilnærming er selvfølgelig at ethvert slikt angrep kan gjøre krisa i regionen enda dypere. Det vil helt sikkert ikke gjøre regionen mer stabil og fredelig.

Spilles ut politisk

Denne motsetningen spilles ut politisk. Det er derfor USAs myndigheter noen uker stiller opp utsiktene for krig mot Iran, mens andre uker er trusselen mindre. Uansett hvilken beslutning som til slutt blir tatt, er den ekstremt fint balansert. Men de avgjørelser som allerede er truffet, slike som sanksjoner og andre trusler, gjør alle et angrep mer sannsynlig, akkurat slik det var med Irak. Konsekvensene av disse beslutningene kan komme ut av både USAs regjerings og andres kontroll.

Vi har allerede sett hvordan regionale makter – Tyrkia mot kurderne i det nordlige Irak, Israel mot mot palestinerne og libaneserne, Pakistan flettet sammen med Afghanistan – kan bli trukket inn i deler av den større ”krigen mot terror” der disse delene har sin egen logikk. Et USA-angrep på Iran vil føre til enda mer av denne ustabiliteten.

Motstand mot krig har vært et viktig trekk i politikken siden 2001. Det er nødvendig at den trappes opp, ikke bare for at nåværende soldater skal trekkes ut, men for å stoppe et angrep på Iran.

Facebook Comments
admin
at

Categories: Arkiver, Krig i Irak

Legg inn en kommentar