Arkiver

Marxisme og klimakrisen

Kjære Audun Lysbakken,Gratulerer som ny SV-leder. Og gratulerer med din veldig gode formulering på SVs landsmøte om at i klimapolitikken kan vi ikke erklære oss som verdensmestere før vi har blitt norgesmestere. Det er en god måte å ta Stoltenberg ved hornene på. Samtidig mener jeg at deler av den avgjørende kampen mot global oppvarming handler om å utvikle en marxistisk forståelse av klimakrisen.

linje

Av: Andreas Ytterstad

Publisert: 25.04.2012

Klimakrisen var en av grunnene du oppga i medieoppslagene på nyåret om at du «tok et oppgjør med sin marxistiske fortid». I blogginnlegget ditt kalt «Akevitt og sosialisme» 5.12.2012 skriver du at den moderne sosialismen må ta opp «ideer med en rekke andre utgangspunkt», og nevner igjen økologi som et eksempel på noe du åpenbart mener faller utenfor den marxistiske tradisjonen å kunne gi gode svar på. Denne artikkelen vil gi deg litt og delvis rett, men jeg vil argumentere for at du tar grunnleggende feil. Marxismen har masse å by på, og den har en økologisk side ved seg. Uten de innsiktene fra den marxistiske tradisjonen jeg vil skissere her, vil SV fremstå som utopiske, når dere skriver i det nye prinsipprogrammet at «Det er mulig å skape en rettferdig og miljøvennlig verden, men det forutsetter at det kapitalistiske systemet erstattes – nasjonalt og globalt – av et demokratisk og bærekraftig behovsstyrt økonomisk system. Det er sosialisme.» For å løse klimakrisen kreves det en marxistisk forståelse av verden.

Jeg skriver dette som et slags åpent brev til deg, Audun Lysbakken, men argumentene er først og fremst rettet til de radikale miljøvernere og sosialister som virkelig tar klimakrisen på alvor. Klimakrisen som påskudd for å være mot kapitalisme? Klimafornekterne hevder i et sammensurium av argumenter enten at den globale oppvarmingen ikke fins eller at menneskelig aktivitet ikke bidrar til den. For dem er ikke bare venstresiden og miljøbevegelsen, men også sindige forskere og FNs klimapanel, dommedagsprofeter. Men av og til kommer fornekterne også med beskyldningen om at vi som «tror på» klimakrisen er kommunister. Og da kan de si en ting som jeg tipper vi er enige om er bare vås, men som jeg likevel syns fortjener et svar; at vi bare ser på klimaendringene som enda et påskudd til å være mot kapitalismen. Men ideen om klimakrisen ble verken klekket på Sosialistisk Ungdom eller Natur og Ungdoms studiesirkler. Rekkefølgen var: først forskning, så den første «miljøbølgen» på 80-tallet. Etterfulgt av brutte løfter om bærekraftig utvikling og svik på svik på svik på internasjonale toppmøter. Bare det siste halvåret har vi sett en serie rapporter, fra det Internasjonale Energibyrået, via OECD, til en felles forskningsuttalelse foran Earth Summit 20 år etter, i Rio de Janeiro. Sistnevnte dokumenterer at hele vår sivilisasjonen står ovenfor «en perfekt storm av økologiske og sosiale problemer». Dessuten fins det jammen nok av andre kriser i kapitalismen å ta tak i. Sosialister har nok å gjøre med å argumentere for et alternativ til massearbeidsløshet i Europa eller en barbarisk norsk asylpolitikk. Vi skulle helst kunne brukt den tiden det måtte ta, stein på stein, å bygge opp sterkere fagorganisasjoner, sosiale bevegelser og sosialistiske organisasjoner som kunne hamle opp med den globale kapitalismen. Vi trengte virkelig ikke klimakrisen. Vi trengte ikke den tidsklemma den setter oss i. Nå er den her, og da mener jeg nå.

Sammenligner du et bilde av jorda fra verdensrommet i dag med bildene tatt at Appollon i 1968, ser du at planeten har endret seg. Det er for eksempel 40 prosent mindre is over Arktis i dag enn den gang. Det er riktig at forskere ikke helt vet når økningen av utslippene av klimagasser fra mennesker fører til vippepunkter i naturen, som smeltingen av Arktisk er et eksempel på. Og virkelige klimakatastrofer ligger, hvis vi ikke gjør noe radikalt raskt, forhåpentligvis et stykke inn i fremtiden. Verdens mest kjente klimaforsker, James Hansen fra NASA, drar en parallell til vår nærmeste nabo Venus, som en gang hadde vann men som så fordampet og nå har en overflatetemperatur på 450 grader. Brenner vi opp det meste av våre fossile brensler, inkludert tjæresanden i Canada, kan vi risikere en lignende skjebne. Noe å tenke på neste gang du ser en forside på VG med bilder av fyrverkeri og overskriften «60 år til med oljefest.» Men klimakrisen er her allerede. Tidligere generalsekretær i FN Kofi Annan har ledet rapporten «The Anatomy of a Silent Crisis», som i 2009 anslo at 325 millioner mennesker «rammes alvorlig», og at 300 000 dør, hvert år, som følge av klimaendringene. Marxisme er ikke arbeiderisme. Alt dette vet jeg at ikke bare du, Audun Lysbakken, men også Heikki Holmås og Bård Vegard Solhjell, tar på alvor.

Men hva har marxisme med dette å gjøre?

La oss ta bort idiotinnvendingen først som sist. Nei, verken Marx, Engels, Lenin eller Gramsci forsto betydningen av menneskeskapt global oppvarming. La oss begynne i en annen ende, og spørre hva marxisme er for noe. Jeg gjorde dette på siste årsmøte vi hadde i Internasjonale Sosialister, og kameratene svarte stort sett slik jeg selv ville gjort hvis jeg hadde blitt bedt om en kort definisjon, marxismen er teorien om arbeiderklassens frigjøring av seg selv. Dette er helt riktig, og mot slutten av denne artikkelen skal jeg understreke at det også er forferdelig viktig og relevant for å løse klimakrisen. Men det er likevel en utilstrekkelig definisjon. Marxisme er ikke arbeiderisme. Det er ikke det samme som å «prioritere fagbevegelsen», slik du har varslet, eller å prioritere «arbeidslivsspørsmål», som Strategikomiteen i Rødt foreslår, eller – med Magnus Marsdal sine ord – å gå for saker i «kjøttgryta», som pensjon, vikarbyrådirektiv eller privatisering, saker fagbevegelsen tradisjonelt kjemper for. Marxisme er til og med noe mer enn en prinsippfast holdning om å støtte alle arbeidere som streiker, selv om dette er spesielt viktig i et land der hovedavtalen fra 1935 og det sosialdemokratiske klassekompromisset gir en ekstremt begrenset streikerett. Lenin var nærmere blinken da han i en leksikonartikkel skrev at marxisme «er den rettmessige arvtaker etter det beste som menneskeheten skapte i det 19. århundre i form av tysk filosofi, engelsk politisk økonomi og fransk sosialisme.» Jeg vil i de neste tre delene av denne artikkelen behandle marxismens «tre kilder og bestanddeler», litt omskrevet fra Lenin, med vekt på hvordan marxismen 1) er en fortsettelse og radikalisering av opplysningsidealene fra den franske revolusjon, 2) er en kritikk av den politiske økonomi, som oppsto i England og 3) er dialektisk og er en dialektisk utvikling av tysk filosofi. Jeg vil illustrere, igjen mest med referanser til videre lesning, hvorfor alle tre delene er relevante for klimakrisen i dag. Men så vil jeg, med John Bellamy Foster, foreslå at marxismen har en fjerde bestanddel, i sitt syn på naturen og i sin økologi.

Hovedpoenget med det som nå følger er at selv om marxismen til syvende og sist handler om arbeiderklassens frigjøring, blir den først en levende revolusjonær teori når den har i seg, og oppdaterer seg, på opplysningsidealene, kritikken av den politiske økonomi, dialektikken og naturens tålegrenser.

Opplysning, vitenskap og klima

Opplysningsidealene som vokste fram i den amerikanske (1776) og franske (1789) revolusjonen handlet om at menneskeheten, ved hjelp av fornuften, kunne oppnå universell menneskelig frigjøring. Åpningen på den amerikanske uavhengighetserklæringen fra 1776 begynner slik: «Vi anser følgende sannheter for å være selvinnlysende: At alle mennesker er skapt like, de er av sin Skaper utstyrt med visse ukrenkelige rettigheter, blant disse er retten til liv, frihet, og retten til å søke etter lykken.» Ekkoer av denne formuleringen finner vi ulike FN-erklæringer, uten at denne «selvinnlysende» sannheten har noe å si for norsk asylpolitikk i praksis. Og det er nettopp det generelle poenget: opplysningsidealene var idealer, ikke en realitet. Thomas Jefferson, som var med å forfatte erklæringen, var slaveeier. Lenge var stemmeretten, i prinsippet universelt formulert, forbeholdt de med eiendom, og lenge etter det igjen, kun for menn. Den første bestanddelen i marxismen, det Lenin kaller fransk sosialisme, representerte nettopp en radikalisering av opplysningsidealene. Charles Fourier var en av de utopiske sosialistene, kjent for uttalelsen om at kvaliteten på samfunnets generelle nivå av frigjøring kan måles i graden av kvinnefrigjøring. (Men det var en annen Fourier, Joseph, som i tillegg til å være med i den franske revolusjonen var matematiker, og var den første som oppdaget drivhuseffekten.) Engels kritiserte Charles Fourier for å være utopisk, men anerkjente samtidig det banebrytende ved noen av de prinsippene de utopiske sosialistene satte frem, blant annet hans analyse av kvinnens stilling i det borgerlige samfunnet. Men tittelen på ett av stedene Engels ga Charles ros for sin «mesterlige» analyse, «Sosialismens utvikling fra utopi til vitenskap», er talende. For det første fordi han snakker om en historisk utvikling av ideer, i motsetning til det sett med dogmer som marxister, noen ganger med rette, blir beskyldt for å sverge til. For det andre, dette historiske blikket var i sin tur noe av begrunnelsen for hvorfor Engels og Marx mente at sosialismen nettopp selv burde anses som en vitenskap. Men for det tredje var selve målet om å bedrive vitenskap, ambisjonen om å bygge teori på fakta, på verden slik den er, grunnleggende for dem begge. Dette innebar i praksis at Marx og Engels fulgte svært nøye med på, og prøvde å ta til seg, innsikter fra øvrig vitenskap. Her er vi tilbake til blogginnlegget ditt, Lysbakken, der du skriver at vi må ta til oss «ideer med et helt annet utgangspunkt.» Dette er jeg enig i, men det er også langt på vei en overflødig ting å si om marxismen. Slik Marx og Engels fulgte utviklingen av naturvitenskapene, og lot seg opplyse av Darwins utviklingslære, må dagens marxister selvsagt følge med på klimavitenskapen. For akkurat like lite som arbeiderklassen kan erfare evolusjonen fra apene kan den erfare de økte utslippene av CO2 gjennom økt utbytting på jobben. Ja faktisk, som en annen artikkel i dette tidsskriftet utdyper, gir selv ikke sannheten om utbytting under kapitalismen seg selv, gjennom kroppslig erfaring. Marx trengte å utvikle teori for å forstå kapitalismen.

Kritikken av den politiske økonomi

Også når det gjelder forståelsen av kapitalismen, bygde imidlertid Marx på «andre innsikter», og da særlig på Adam Smith og David Ricardo. En av deres innsikter handler om en bestemt kilde til profitt for kapitalister, nemlig grunnrente. Denne kilden til profitt handler ikke om smarte kapitalistiske entrepenører, à la oppfinnere av Facebook eller Spotify, men om flaks fra naturens side. Noen jordbrukere har mer fruktbar jord enn andre, og noen nasjoner har store oljereserver utenfor kysten sin. Helge Ryggvik har i boken Til siste dråpe, Om oljens politiske økonomi (2009) brukt denne innsikten til å forstå Statoils jakt på oljerente rundt om i verden. Yngve Nilsens doktorgradsavhandling En felles plattform – norsk oljeindustri og klimadebatten i Norge fram til 1998 (2001), viser på glimrende vis hvor den absurde ideen om at Norges olje og gasseksport skal regnes som et klimatiltak kommer fra. Moralsk sett er Stoltenberg, Ola Borten Moe og Statoils påstand om at vi har «verdens reneste produksjon» selv i Tjæresandsprosjektet i Canada – like overbevisende og formildende som voldtektsmannen som sier han brukte kondom. Men den delen av dagens kritikk av den politiske økonomien som rammer norsk klimapolitikk hardest, er kritikken av kvotehandelen. Det er flott at du, i likhet med store deler av den norske miljøbevegelsen, kritiserer Stoltenberg for å ville ta klimakuttene «ute», og ikke «hjemme». Og tiden er virkelig moden for en skikkelig kritikk av kvotehandel. En artikkelserie i Bergens Tidende i mars 2012 viste hvor pill råttent flere prosjekter for kvotehandel egentlig er. Men tross dette, og selv om kvotehandel er upopulært og kvoteprisen i EU (det markedet de fleste har hatt tiltro til) har rast så mye at selv forsvarere av systemet sier det ikke virker, så lever Stoltenbergs argument om «kostnadseffektivitet» i klimapolitikken videre.Og som Patrick Bond viser kan vi ikke utelukke en ny spekulativ bonanza rundt klimakvoter. Finansakrobater står klare til å gjøre det samme med karbonrettigheter som de gjorde med boliglån, å lage såkalte derivater. Bond viser til Rosa Luxemburgs observasjon, at kapitalen bare kan akkumulere kapital ved å stadig bryte ned alle former for ikke-kapitalistiske organisasjoner. Hvis vi ser på jordens atmosfære som en slik organisasjon – og det gjør de nyliberale økonomene langt på vei i praksis – så kan regnskog, lufta, ja selv «visse karismatiske dyr» for å bruke ordene til Verdensbankens tidligere sjef Robert Zoellick – gjøres til en vare som kapitalen kan bruke til å akkumulere mer kapital.

Dialektikk og abrupte endringer

Marxismens tredje bestanddel er altså tysk filosofi, og da særlig den materialistiske utviklingen av Hegels dialektikk. Det første poenget med dialektikken er å se verden i sin helhet. Alt henger sammen med alt, sa Gro Harlem Brundtland en gang. Det dialektikken prøver å finne ut av er hvordan alt henger sammen med alt. Den legger særlig vekt på hvordan endring kan skje plutselig, både i natur og samfunn. Bjørn Østbys beskrivelse av utviklingen av revolusjonen i Egypt i dette tidsskriftet kan ses på som et forsøk på å gripe en dialektisk utvikling innenfor ett bestemt samfunn. Innenfor naturvitenskapene fins det en egen gruppe biologer som blir kalt for «venstre-darwinianere», som har bygd videre på naturdialektikken, som det primært var Engels som sto for. Den mest kjente av disse er Stephen Jay Gould, som har vist hvordan evolusjon i lang tid kan foregå veldig langsomt, men så plutselig, gjennom såkalte «punktert likevekt» sprangvis.Dette er i høyeste grad relevant for å forstå klimaendringene. Andreas Malm (2007) har skrevet en svært god populærvitenskapelige framstilling av klimaforskningen. Den er også en meget intelligent anvendelse av dialektisk materialisme. Han viser for eksempel hvordan klimapanelets fjerde rapport fra 2007 undervurderer faren for rask og plutselig havstigning i dette århundret. Årsaken til denne undervurderingen finner han i det dominerende vitenskapssynet blant naturvitere, som bare griper gradvise, såkalt lineære, endringer, ikke de plutselige. Så selv om mange forskere inne i selve klimapanelets rapport peker på at polaris har smeltet veldig fort tidligere, og mener det er høyst realistisk at det kan skje igjen, så tas disse funnene ikke inn i klimapanelets konklusjon. Der er anslaget på mulig havnivåstigning lavt, 0,59 meter innen 2100. Dette er kanskje betryggende for noen. Men hvis Grøndlandsisen smelter, snakker vi 7 – syv – meter.

En marxistisk forståelse, som ikke benekter, men heller forklarer hvordan naturen og samfunnet kan endre seg sprangvis, er mer realistisk. Den er mer sann. Og sannheten er revolusjonær, konkluderer Malm. Det største problemet med dagens klimavitenskap er at den har vegret seg mot «att rekommedera åtgärder vars radikalitet motsvarar insamlade fakta.» Fakta taler faktisk for revolusjon. Men alt for mange forskere nøyer seg med å gå i spagat, der de redegjør for to diametralt motstridende logikker: Naturvitenskapene tilsier utslippskutt i vår del av verden på 90 prosent: Samfunnsvitenskapen og den politiske realismen tilsier at det beste vi kan håpe på, er å «modernisere våre kjøpevaner», eller at klimaforliket holder i Stortinget. Revolusjon er den eneste logiske måten å løse opp denne håpløse spagaten på.

En marxistisk økologi?

Men vil en revolusjon ledsaget av marxistiske ideer kunne verne miljøet, eller hindre utslipp? Er ikke marxisme bare en ideologi som, med Ramachandra Guhas ord, «har en urokkelig tro på kraften moderne teknologi har til å temme og erobre naturen»? Og er ikke marxismen og sosialismen akkurat like fiksert på økonomisk vekst som kapitalismen? Slik tenker veldig mange miljøvernere og klimaaktivister.

Det er her jeg drister meg til å foreslå at det fins en fjerde, økologisk, kilde og bestanddel i marxismen. Det er først og fremst John Bellamy Foster jeg støtter meg på her. I forordet til boka Marx’s Ecology (2000) skriver han at han først hadde tenkt og kalle boka «Marx and Ecology», ut fra tanken på at Marx skrev noe fornuftig om forholdet til naturen, men at dette tross alt måtte sies å være ganske sekundært i arbeidene til Marx og Engels. Men gjennom en lesning av Marx sin doktorgradsavhandling om Epikurs materialistiske filosofi, og, fremfor alt, i oppdagelsen av Marx sitt systematiske studie av den tyske agronomen og kjemikeren Justus von Liebig, kom Foster til konklusjonen at i stedet for å gå med på en slags økososialistisk syntese, var det grunn til å hevde at Marx og Engels representer en særegenmåte å betrakte naturen, og mennesket som del av naturen på. «At mennesket lever av naturen betyr at naturen er hans (sic) kropp med hvis han (sic) må opprettholde en konstant vekselvirkning for ikke å dø. At menneskets fysiske og intellektuelle liv er avhengig av naturen betyr bare at naturen er avhengig av seg selv, for mennesket er del av naturen.» Dette poenget fra tidlige Marx utviklet han senere med Liebigs nøkkelbegrep «metabolisme», som et mer vitenskapelig begrep på forholdet mellom menneske og natur, men med fokus nettopp på arbeid.

«Arbeid er, først og fremst, en prosess mellom menneske og natur, en prosess som han (sic) gjennom sine egne handlinger, medierer, regulerer og kontrollerer metabolismen mellom seg selv og naturen.»

Wikipedia forklarer at «Stoffskifte eller metabolisme er et komplett sett av livsnødvendige kjemiske reaksjoner som skjer i levende celler. Disse prosessene er basis for alt liv, og absolutt nødvendige for at celler skal kunne vokse og reprodusere seg, opprettholde strukturer, og respondere riktig i deres miljø». Kjemikeren Liebig viste hvordan landbruket i England, og søppelet i byen, ble organisert på en måte som skapte et brudd eller «rift» i metabolismen mellom by og land. Foster mener dette bruddet i metabolismen både kan brukes for å skjønne det som har skjedd med karbonsyklusen i atmosfæren med bruken av fossil energi, men mer generelt, mellom menneskeheten og naturen: «Et dypt gap har åpnet seg i den metabolske relasjonen mellom mennesker og natur – en metabolisme som er basisen for selve livet. Kilden til denne krisen uten tidligere parallell er det kapitalistiske samfunnet vi lever i.» Foster er ikke alltid like klar når han skal skissere alternativet til «kapitalismens krig mot jordkloden», så la meg være den ortodokse marxisten her, og si det rett ut: Med mindre organiseringen av det sosiale arbeidet, stoffskiftet med naturen, organiseres på en helt annen måte enn nå, kan vi ikke hele «bruddene» i de mange stoffskifteprosessene livet på jorda er avhengige av. Kun en sosial revolusjon, der kapitalismens iboende trang til akkumulasjon

elimineres som drivkraft for produksjonen, kan realisere formuleringen i SVs prinsipp-program om «et demokratisk og bærekraftig behovstyrt økonomisk system. Det er sosialisme.»

Her er vi tilbake til kjernen i marxismen, hvorfor arbeiderklassens frigjøring er nøkkelen til universell menneskelig frigjøring og et bærekraftig, miljøvennlig, sosialistisk samfunn. For det som gjør at såkalte «ministersosialister» alltid blir avkrevd et «oppgjør med Marx» er at marxister ikke aksepterer måten arbeidet er organisert på under kapitalismen. Som del av Attac-generasjonen kjenner du til ideen om demokratisk kontroll over økonomien. Du har til og med skrevet bok om deltakelsens betydning i fremtidens demokrati, med vekt på ting som deltagende budsjettering. Men dette er og forblir puslete greier sammenlignet med Marx sin økologi og sitt perspektiv på fremtiden:Frihet på dette feltet kan kun bety at det sosialiserte mennesket 1) rasjonelt regulerer sitt stoffskifte (interchange) med naturen og får det under sin felles kontroll i stedet for å bli styrt av det som av naturens blinde krefter; og 2) oppnår dette med minst mulig bruk av energi og under mest mulig favorable betingelser for, og verdighet mot, sin menneskelige natur.

Konklusjoner

I en diskusjon om marxisme og klimakrisen gjenstår det mange problemer og utfordringer: Forholdet mellom en grønn industriell revolusjon (fornybar kapitalisme) og en sosial eller sosialistisk revolusjon, høyaktuelt med en norsk miljøbevegelse dominert av Bellona og Zero, ble det ikke plass til i denne artikkelen. Spørsmålet om hva sosialister mener om vekst, er viktig, og jeg vil særlig anbefale en fersk kritikk av vekstparadigmet fra Gareth Dale, som

opptakt til videre debatt mellom miljøvernaktivister og sosialister. Marxister kan dessuten ha godt av en etisk debatt med økofilosofer. Og da har jeg ikke engang berørt de monumentale praktisk politiske utfordringene, om å få fagbevegelse og miljøbevegelse til å jobbe sammen for en klimapolitikk som – i motsetning til klimakvoter og «månelandinger» på Mongstad – faktisk virker.

Men kjære Audun Lysbakken, er det ikke åpenbart at oppgjøret du som partileder for SV må ta, er med kapitalismen og ikke med marxismen? Å ta Stoltenberg ved hornene innebærer i realiteten et oppgjør med kapitalismen. Uansett hvor rak du måtte være i ryggen er det intet mindre enn en revolusjon som kreves for å lykkes.Om denne artikkelen ikke gir alle svarene, så gir den i hvert fall en versjon av marxismen som ikke er ensbetydende med arbeidslivsspørsmål i «kjøttgryta» for fagbevegelsen, for øvrig en veldig dårlig erstatning for «brødkrav» i den globale oppvarmingens tidsalder. Jeg har, for å være helt ærlig, ikke særlig

store forventinger til Norgesmesterskapet i klimapolitikk, selv om jeg og de fleste miljøvernere og sosialister vil støtte deg i kampen med Stoltenberg for mest mulig kutt hjemme. Den interessante delen av Støre-saken viser at nordområdesatsing for Norge er en oljesatsing, en kamp om mer oljerente, som er ypperlig hvis målet er å gjøre jorda til Venus. Uansett hvor «urealistisk» det måtte være å bekjempe norsk oljeproduksjon, har vi en plikt til å gjøre det, akkurat som vi har en plikt til å kjempe for klimavennlige arbeidsplasser som kan redusere utslippene.

Hvis du tror kapitalisme og økt norsk oljeutvinning har en lovmessighet ved seg, som det ikke lar seg gjøre å stå imot, kan det være verdt å høre på en av USAs viktigste klimaaktivister, Bill McKibben: Global oppvarming er en forhandling mellom mennesker på den ene siden og fysikk og kjemi på den andre siden. Hvilket er en tøff forhandling, for fysikk og kjemi inngår ikke kompromisser. De har allerede lagt ut sin ikke-forhandlingsbare bunnlinje: over 350 ppm og planeten virker ikke. I dette tilfellet er det gode og det essensielle og det perfekte og det adekvate omtrent det samme.500 små skritt i riktig retning med SV i regjering hjelper ikke her. Selv økonomiredaktør i Aftenposten, Ola Storeng, skrev i 2010 at «klimautfordringen er nå så stor at den krever en revolusjon.» Heldigvis var 2011 et revolusjonsår, med nettopp Occupy og De indignerte som inspirasjon. 2012 er et usedvanlig dårlig år å oppgi marxismen. Med klimakrisen under oppseiling var dette rett og slett elendig timing. Jeg oppfordrer deg på det mest innstendige og oppriktige, fordi jeg vet at mange nå ser til deg for ideer og inspirasjon i en vanskelig tid for venstresiden, til å vende tilbake til din ungdoms radikalisme.

Vi kan alle få en ny vår.

Facebook Comments
admin
at

Categories: Arkiver, Klima

Legg inn en kommentar