Arkiver

Nasjonalisme og internasjonalisme

 

krogh.jpg

pilChristian Krogh: 17de mai 1893

Nasjonalismen er et resultat av kapitalismen, og den er kapitalistenes viktigste redskap for å binde arbeiderne til det kapitalstiske systemet. Sosialister er derfor kompromissløse motstandere av nasjonalisme, skriver Simen Tutvedt. Sosialister er derimot internasjonalister. Det betyr at vi slåss for en verden uten grenser, der alle mennesker har like rettigheter overalt.

 

Av: Simen Tutvedt

Publisert: 28.04.2008

Det er en god regel å ikke stole på noe som ingen kan forklare hva er. Ser man litt nøyere etter, gjelder nettopp det for begrepet nasjon. De vanligste kriteriene for å definere en nasjon holder aldeles ikke:

Det kan umulig være slik at en nasjon er identisk med et bestemt geografisk område. De fleste nasjoner har ifølge sin egen historieskriving hatt tilhold i høyst forskjellige områder. Harald Hårfagres berømte «samling av Norge til et rike» utgjorde for eksempel bare en liten del av dagens norske stat. Grensene mellom Tyskland og Polen har flyttet seg nesten utallige ganger helt fram til midt i forrige århundre.

Heller ikke felles språk er noe som går igjen i alle nasjoner. Tvert imot har de fleste nasjoner et eller flere minoritetsspråk.

I Norge har samisk overlevd statens iherdige forsøk på utryddelse. Det finnes heller ikke ett samisk språk, men flere forskjellige. I tillegg har romanifolket snakket sitt eget språk og kvenene en variant av finsk.

I andre land er den språklige variasjonen langt større. Både den indiske og den kinesiske nasjonen har hundrevis av forskjellige språk.

På den andre siden deler mange nasjoner samme hovedspråk. Engelsk, spansk, portugisisk og fransk er nasjonale språk i til sammen mange ti-talls nasjoner som følge av kolonitida.

Felles kultur?

Til sist kan heller ikke felles kultur være noe kriterium for en nasjon. De kulturelle forskjellene er nemlig langt større mellom forskjellige amfunnsklasser på tvers av nasjoner, enn mellom nasjoner.

Børsmeglere i Oslo, London, New York, Beijing og Buenos Aires har mer til felles med hverandre enn de har med ungdommene som snur burgere på MacDonalds restaurantene i sine «egne land». Bønder på tvers av Europa har mer felles med hverandre enn med den politiske eliten i hovedstaden.

Og like viktig er det at det som kjennetegner vår tid er en stadig sterkere felles, internasjonal kultur. Mennesker over hele verden spiser den samme maten, hører på den samme musikken, ser de samme filmene, leser de samme bøkene og så videre.

En typisk norsk kvinne idag kan for eksempel gå kledd i olabukser designet i New York og sydd i Indonesia, livretten hennes kan være tandoori kylling eller lasagne, favorittmusikken amerikansk eller for den saks skyld polsk jazz og favorittforfatter fra hvor som helst i hele verden. Det er faktisk typisk norsk å omgi seg med kulturelle uttrykk fra hele resten av verden, uten en gang å tenke spesiellt over det.

Det er ikke typisk norsk å gå i bunad, spise lutefisk, høre på folkemusikk og lese bøkene til Bjørnson.

Grunnen til at det er umulig å presist definere en nasjon er ganske enkel. Nasjonen er det forfatteren Benedict Anderson kaller et forestilt fellesskap. Nasjonen er en politisk idé, konstruert for å fylle bestemte funksjoner for de som styrer samfunnet.

Det er med andre ord nasjonen som er et resultat av nasjonalismen og ikke motsatt.

Kapitalismens framvekst

Nasjonalstaten med nasjonalisme som tilhørende ideologi oppstod som en del av kapitalismens framvekst. I de føydale bondesamfunnene før kapitalismen hadde folk flest lite kontakt med en sentral stat. Det var godseieren, presten og andre lokale myndighetspersoner som definerte lovene og samlet inn skatter og krevde arbeidsinnsats fra bøndene.

I disse samfunnene var det heller ikke et felles språk. I sitt hefte «Nasjonalisme, vår tids gift» viser Chris Harman til England på 1200-tallet: «Datidens England omfattet dagens England, store deler av det vestlige Frankrike, deler av Wales, Skottland og Irland. Her snakket de militære herskerne ett språk (normanner-fransk) og den litterære elite av byråkrater et annet (middelalder-latin) mens størstedelen av befolkningnen snakket ulike dialekter (forskjellige former for anglosaksisk, fransk, walisisk og gælisk).»

I de føydale samfunnene var ikke folks identitet knyttet til noen nasjon, men til lokalsamfunn, slekt, religion og ofte til å høre inn under en adelig godseiers herredømme. Norge var et fattig, spredt befolket område med en liten og svak adel og få storgods, og slik sett utypisk for den europeiske føydalismen. Det betød imidlertid ikke at folk hadde noen sterk «nasjonal» identitet. Så sent som i 1860 viste en undersøkelse fra norske bygder at bare et fåtall av skolebarna visste at de var nordmenn.

Alt dette begynte å forandre seg når den framvoksende kapitalismen skapte en økonomi basert på markedet på 15- og 1600-tallet.

Til å begynne med var dette en ubevisst prosess. Økt handel førte til at folk kom mer i kontakt med hverandre. For å gjøre seg forstått blandet handelsmenn biter av ulike dialekter fra by og land som etterhvert ble til et eget språk. Deler av statsapparatet begynte å bruke dette språket, fordi det gjorde det lettere å kommunisere med denne viktige målgruppen for skattlegging.

Harman skriver:

«Kimen til de første nasjonalstatene fantes i nettverkene av handel, språk og administrasjon i opplandet til de største byene. Overalt i Europa forsøkte byråkratene i de føydale monarkiene å øke sin makt (…) ved å alliere seg med handelsmennene og andre næringsdrivende i byene. Nettopp fordi disse «borgerne» ofte sto i sentrum for de geografisk kompakte handelsmessige og språklige nettverk, innså mange byråkrater at de hadde mye å vinne på å gjøre borgernes språk til statens språk. På den måten ble alliansen mellom administratorene og borgerne fasttømret, og man kunne begynne å skape språklige homogene stater – som mer effektivt enn noen tidligere stater kunne kreve lydighet fra befolkningen innen sine grenser.»

Det nye, kapitalistiske borgerskapet som levde av handel og spirene til industriell produksjon, hadde store fordeler av den nye sorten stater, og begynte å se på dem som naturlige og nødvendige.

Den språklige ensartetheten gjorde det ikke bare enklere å drive handel, det gjorde det også vanskeligere for handelsmenn utenfra, som ikke snakket språket. I tillegg kunne borgerne bruke staten til å beskytte sine interesser mot konkurrenter fra andre land.

Kapitalister og andre som ønsket å få kontroll med den økonomiske utviklingen hvor enn i verden de bodde, hadde etter hvert ingen annen mulighet enn å forsøke å kopiere de første nasjonalstatene som oppstod i Europa for å klare seg i konkurransen med dem.

Det er dette som er basis for nasjonalismen.

Forestilte fellesskap

Dagens kapitalisme er mer avhengig av nasjonalstatene og nasjonalismen enn noengang. Kapitalister er avhengig av velregulerte markeder, og en stat som sørger for infrastruktur som veier, skolegang, helsevesen. I sin utadrettede virksomhet trenger kapitalistene en stat som kan støtte deres interesser i en fiendtlig verden.

Men den kanskje aller viktigste fordelen for herskerne i de nye nasjonalstatene, viktigere idag enn noensinne, er at den skapte det «forestilte fellesskapet». Nasjonalismen binder de utbyttede til sine utbyttere i et tilsynelantende interessefellesskap.

Det er oss i Norge mot resten av verden. Det går sjelden en uke uten at en eller annen politiker eller NHO-sjef ber norske arbeidere gi opp lønnskrav, godta innstramminger eller oppsigelser av hensyn til Norges konkurranseevne.

Selvom nasjonen altså er en konstruksjon, og ikke et ekte interessefellesskap, betyr ikke det at nasjoner ikke finnes. Kapitalismen og kapitalistene er helt avhengige av nasjonalstatene, og bygger statsapparatet og samfunnets økonomiske og ideologiske/politiske struktur i form av nasjonalstater.

Nasjonen blir derfor en ekte økonomisk, politisk og administrativ enhet, og ved hjelp av beinhard ensretting og undertrykking også i mange tilfeller relativt språklig enhetlig.

Ingen positiv nasjonalisme

Nasjonalisme er gift. Det finnes ingen god eller positiv nasjonalisme. Dette henger sammen med hva som er nasjonalismens kjerne, nemlig det forestilte fellesskapet.

Samme i hvor positive ordelag man kler opp norsk nasjonalisme, og samme hvor tolerante man er overfor de andre, så dekker det over en grunnleggende løgn, nemlig at alle nordmenn har felles interesser.

Sannheten er at interessefellesskapene i verden avhenger av hvilken posisjon man har i samfunnet, og ikke hvor man bor eller hvilket språk man snakker.

Statoils, Microsofts eller MacDonalds arbeidere har felles interesser med hverandre, mot sine sjefer samme hvilket land de jobber i. Remas eller Aker-Kværners arbeidere i Norge har ikke felles interesser med Reitan eller Røkke mot sine kolleger i Polen eller Tyskland. Nasjonalismen er den viktigste mekanismen for å få folk flest til å godta kapitalismen og dens grufulle konsekvenser. Nasjonalismen er den viktigste årsaken til at rasistiske og sjåvinistiske idéer kan få folkelig oppslutning – uten nasjonalisme ville for eksempel FRP vært en umulighet.

Sosialister må med andre ord være kompromissløse motstandere av nasjonalisme. Desverre er ikke den norske venstresida det. Hovedgrunnen er reformisme, troen på at kapitalismen gradvis kan forbedres innenfra. Ettersom nasjonalisme er en absolutt nødvendighet for kapitalismen, er det i praksis umulig å forkaste den helt og holdent, og samtidig ville beholde det kapitalistiske systemet.

I tillegg har støtten til nasjonale frigjøringsbevegelser gitt nasjonalismen et ufortjent godt rykte.

Den norske venstresidas nasjonalisme har fått katastrofale konsekvenser. Arbeiderpartiets rolle i undertykkingen av minoriteter er nevnt. Både AP, SV og AKP gikk inn for innvandringsstoppen i 1975. Og de siste årene har vi sett hvordan SV gang på gang har blitt drevet av FRP mot høyre og i regjeringsposisjon forsvarer en innvandringspolitikk som ikke skiller seg fra Høyres.

Nasjonale frigjøringsbevegelser

Hvis najsonalisme er gift, er det tilsynelatende et paradoks at sosialister støtter mange nasjonalistiske bevegelser. Over hele verden blir grupper undertrykt på grunn av språk, religion, kulturell (eller etnisk) identitet og utseende – ofte forskjellige kombinasjoner av disse faktorene.

Svært ofte blir kravet om en egen nasjonalstat, eller egne rettigheter innenfor den større staten, det kravet som kan forene de som slåss mot undertrykking.

Enkelte sosialister har gått mot å støtte disse kravene og bevegelsene. Viktigst av dem var Rosa Luxemburg. Hennes erfaring var først og fremst fra den polske nasjonale bevegelsen for frigjøring fra Russland i tiden rundt forrige århundreskifte.

Hun mente at denne bevegelsens nasjonalisme gjorde den til en reaksjonær kraft, og at revolusjonæres oppgave var å fremme felles kamp mellom arbeidere og andre undertrykte både i Russland og Polen mot herskerklassene i begge land.

Hun hadde åpenbart et poeng. Gang på gang har nasjonale frigjøringsbevegelser sviktet arbeiderklassen og resten av folket som har ført dem til makta, til fordel for elitene i den undertrykte nasjonen.

Og like viktig; Gang på gang har klassekamp og sosialistisk politikk og organisering blitt underordnet og ofret på nasjonens alter, svært ofte som en bevisst politikk fra sosialistiske og kommunistiske organisasjoner. Målet om nasjonal frigjøring rettferdiggjør allianser med «eget» borgerskap, sammen med løfter om at kampen for sosialisme skal startes for alvor når bare nasjonen er fri.

Dette siste skjer selvfølgelig ikke – enten fordi «kommunistene» eller «sosialistene» blir borgerlige statsbyråkrater eller kapitalister i den nye staten, eller fordi de blir ofret av sine tidligere alliansepartnere; eliten i den undertrykte nasjonen. Nasjonalisme er altså gift, også i undertrykte «nasjoner» av akkurat samme grunn som i Norge: den skaper et falskt, forestilt fellesskap – idéen om at vi alle er i samme båt.

Ubetinget, men kritisk støtte

Likevel er det ingen tvil om at nasjonale frigjøringsbevegelser har vært blant de viktigste progressive kreftene de siste hundre åra, eller at sosialister må støtte dem.

Grunnen til dette er enkel. Nasjonale frigjøringsbevegelser slåss mot virkelig undertrykking. På tross av både Fatah og Hamas tildels reaksjonære politikk, er det helt åpenbart at sosialister må støtte disse bevegelsene når de slåss mot Israel. Det samme gjelder for den vietnamesiske frigjøringsbevegelsen i kampen mot først Frankrike og så USA, eller Dalai Lama og de tibetanske munkene, i den grad de fører og leder kampen for nasjonale rettigheter i Tibet. Et viktig tilleggspoeng er at støtte til nasjonal frigjøring også er den korteste veien til frigjøring fra nasjonalismen. Så lenge en ytre fiende undertrykker både elitene og arbeiderklassen (om enn i svært forskjellig grad og med svært forskjellige konsekvenser) vil adressen for folks misnøye naturlig være den ytre fienden. Castro-regimet på Cuba hadde for ekempel neppe vært like populært i befolkningen uten USAs blokkade.

Venstresida, både i den rike og den fattige delen av verden har i alt for liten grad forstått den første delen av dette resonnementet. Selve nasjonalismen i undertrykte land har blitt sett som progressiv og alle fra Castro til Arafat har blitt rødmalt, og all kritikk av deres bevegelser forsøkt bannlyst.

Oppsumert kan man si at den riktige holdningen til nasjonale frigjøringsbevegelser må være ubetinget, men kritisk støtte. Vi støtter altså ubetinget kampen mot imperialisme og undertrykking, samtidig som vi kritiserer både målene og midlene i denne kampen, der vi er uenige.

Internasjonalisme

Nasjonalismen er et resultat av kapitalismen, og det viktigste politiske verktøyet for å knytte folk flest til systemet. Å slåss for å bli kvitt kapitalismen, betyr også å slåss for å bli kvitt oppdelingen av verden i nasjoner.

Like betingelsesløst som vi er mot nasjonalisme, må sosialister være for internasjonalisme. For marxister er internasjonalisme ikke et spørsmål om at nasjoner skal samarbeide i FN eller lignende. Internasjonalisme betyr å slåss for en verden uten grenser, der alle mennesker har like rettigheter overalt.

I den kampen må vi se på verden som ét sted, der alt vi gjør styres av hensynet til at vi er del av én kamp som foregår over hele kloden for én bedre verden.

Facebook Comments
admin
at

Categories: Arkiver, Nasjonalisme

Legg inn en kommentar