Arkiver

Venstresida og arbeidsinnvandring

Venstresidas forhold til arbeidsinnvandring og migrasjon generelt er en prøvestein for den arbeidersolidariteten og internasjonalismen som ligger i kjernen av konsekvent antikapitalisme og sosialisme. Flere utspill fra folk på venstresida i Norge den siste tida står i motsetning til disse kjerneprinsippene i arbeiderbevegelsen siden Karl Marx og Friedrich Engels gjorde «Arbeidere i alle land foren dere» til et av sosialismens mest kjente slagord.

linje

Av: Ellisiv Rognlien

Publisert: 01.07.2015

Artikkelen ble trykket i Internasjonal Sosialisme, mai 2015. Deler av den er fra en tidligere versjon, publisert på nettstedet Radikal Portal, januar 2015.

Fra debattanter som assosieres både med Rødt og SV blir det hevdet at den arbeidsinnvandringen vi har vært vitne til fra EØS-land de siste 10-11 årene står i strid med norske arbeideres interesser og er en trussel mot den norske velferdsstaten. På bakgrunn av dette mener man at venstresida må utarbeide en innvandringspolitikk som er mer restriktiv enn den nåværende, som man hevder er kapitalens politikk.

Dette er en linje som leder til splittelse mellom arbeidere etter nasjonale skillelinjer og som i sin konsekvens leder til styrking av kapitalistklassen, selv om man hevder at utgangspunktet er det motsatte.

MARX OM IRLAND

Spørsmålet om forholdet mellom innfødte arbeidere og migranter har vært viktig for sosialister helt siden begynnelsen av den organiserte arbeiderbevegelsen.

Karl Marx drøftet «det irske spørsmålet» i flere artikler og brev på 1860-tallet, der han beskrev fiendtligheten og konkurranseforholdet mellom irske og engelske arbeidere, og hvilken virkning dette motsetningsforholdet hadde på den engelske arbeideren (min oversettelse):

«I forholdet til den irske arbeideren ser han på seg selv som et medlem av den herskende nasjon og som en konsekvens blir han et redskap for de engelske aristokratene og kapitalistene mot Irland, og dermed styrker han deres dominans over ham selv. Han dyrker religiøse, sosiale og nasjonale fordommer mot den irske arbeideren. Hans holdning til denne er mye av den samme som «de fattige hvite» har til de svarte i de tidligere slavestatene i USA.»

Marx viser dessuten hvordan motsetningene bevisst søkes forsterket av dem som har makt:

«Denne antagonismen blir holdt kunstig i live og intensivert av pressen, prekestolen, vittighetsbladene, i korthet av alle midlene som står til disposisjon for de herskende klasser. Denne antagonismen er hemmeligheten bak den engelske arbeiderklasses impotens, til tross for dens organisering. Det er gjennom denne hemmeligheten at kapitalistklassen kan opprettholde sin makt. Og sistnevnte er helt klar over dette».

Marx argumenterer selvsagt ikke for restriksjoner på innvandringen av irske arbeidere for å overkomme disse motsetningen. Tvert imot var løsningen felles organisering. Sammenlikningen Marx gjør med fattige hvites forhold til svarte i USA, viser jo også at det ikke var innvandrerne eller de svarte han så på som et problem som måtte «fjernes», men nasjonalsjåvinismen og rasismen som var et hinder i kampen mot kapitalistene.

Marx sier noe om hvordan man kan motvirke denne antagonismen – og det dreier seg ikke om å kreve begrensninger i innvandringen. Han skriver til sosialister i USA:

«En koalisjon av de tyske arbeiderne med de irske (og selvfølgelig også med de engelske og amerikanske som er klare til å bli med) er det største dere kunne få i stand nå».

Poenget for Marx er at arbeideres fordommer overfor andre deler av arbeiderklassen er et hinder i kampen for egen frigjøring, ved at det knytter falske allianser mellom herskere og arbeidere. For å bryte med dette måtte arbeiderne støtte Irlands frigjøringskamp. Men at en logisk fortsettelse av dette skulle være å kreve at irske arbeidere skulle stenges ute fra England, er jo helt meningsløst. Noe slikt ville jo bare forsterke fordommene og splittelsen etter nasjonale linjer, hindre muligheten for felles kamp og stå rakt i motsetning til en marxistisk tilnærming.

TO LINJER I FAGBEVEGELSEN

Tradisjonelt har vi sett to linjer i fagbevegelsen om hvordan den skulle møte de nye gruppene i arbeiderklassen.

Den konservative delen av fagbevegelsen har i beste fall ignorert ufaglærte, kvinner og innvandrere, i verste fall utestengt dem fra sine rekker, og til tider også forsøkt å ekskludere dem fra arbeidsmarkedet, fordi disse gruppene ble sett på som umulige å organisere og gjerne som konkurrenter i stedet for allierte. F.eks. ble løsarbeiderne på havnene sett på som omtrent umulige å organisere.

Mer radikale krefter hadde en annen tilnærming til dette problemet. Eleanor Marx var sentral i å organisere nye, ufaglærte grupper av arbeidere på havnene og i industrien på slutten av 1800-tallet i Storbritannia («New unionism») og Industrial Workers of the World gjorde en formidabel innsats med å organisere innvandrere, ofte kvinner, som hadde jobb i industrien eller jordbruket i USA. (Se ellers Helge Ryggviks artikkel i dette heftet for mer om denne historien).

Venstresida må knytte seg til denne radikale tradisjonen – en tilnærming som argumenterer for innvandringsrestriksjoner ville plassere oss sammen med de konservative retningene i arbeiderbevegelsen og til høyre for viktige deler av dagens fagbevegelse, f.eks. EL & IT Forbundet som sier i sitt handlingsprogram:

«EL & IT Forbundet understreker at det er positivt at arbeidere fra andre land kommer til Norge for å søke arbeid. EL & IT Forbundet skal være forbundet for alle arbeidstakere innenfor vårt organisasjonsområde. Forbundets standpunkt er at alle som jobber i Norge skal ha norske lønns- og arbeidsvilkår.»

INNVANDRINGSPOLITIKK OG KAPITALENS INTERESSER

Det framstilles av og til som om det i Europa i dag praktiseres en liberal innvandringspolitikk med åpne grenser og fri innvandring, som blir drevet fram av kapitalinteressene og de aller rikeste til skade for arbeiderklassen ved at innvandrerne brukes til å undergrave lønnsnivået.

Alle disse premissene er tvilsomme. Kapitalens interesser når det gjelder migrasjon er dobbelte. Det er ikke uten grunn at kapitalistklassens politiske representanter i flere store europeiske land gang på gang har spilt «innvandrerkortet», uttalt seg mot multikulturalisme og presentert innvandrere som et problem – hver gang de har vært interessert i å avlede oppmerksomheten fra sin egen arbeiderfiendtlige nedskjæringspolitikk.

På den ene siden er kapitalistene interessert i lett tilgjengelig, fleksibel og billig arbeidskraft. For å oppnå dette, må arbeiderne være til stede der de skal utbyttes, men samtidig er det viktig å kunne utnytte denne arbeidskraftas usikkerhet og svake posisjon på arbeidsmarkedet for å få fordelene av lave kostnader. Derfor er det gunstig for kapitalen at deler av arbeidsinnvandrerne ikke har legale rettigheter som innvandrere og derfor lettere vil bli tvunget til å akseptere ekstreme lønns- og arbeidsvilkår, siden de har trusselen om deportasjon hengende over seg.

Når britisk statsminister David Cameron for tida kjører en kampanje mot arbeidsinnvandrere fra Øst-Europa, beskylder disse for å være velferdssnyltere og ønsker å stenge mange av dem ute, skulle det være i strid med kapitalens interesser – og kanskje noe man bør støtte? Kapitalkreftene ønsker billig arbeidskraft, men også kutt i sosiale utgifter – en bruk og kast-politikk overfor arbeidsinnvandrerne, som skal kjenne sin plass som B-lag i arbeidslivet. Det er derfor viktig for kapitalen å holde innvandrerne utenfor det eksisterende arbeiderkollektivet og fagbevegelsen, viktig at oppfattelsen av dem og oss opprettholdes innenfor arbeiderklassen. Kapitalen er fortsatt avhengig av splitt og hersk-taktikker. I et slikt perspektiv er det ganske klart at Camerons politikk ikke er i strid med kapitalinteressene.

Innvandringspolitikken i Europa er langt fra så liberal som man ofte framstiller det.

Ja, man har et åpent arbeidsmarked innafor EU/EØS, men rundt «Festning Europa» eksisterer det fortsatt en mur, folk blir nektet innreise og oppholdstillatelse, deportert og utsendt hvis de kommer fra et land utenfor denne muren.

SPLITT OG HERSK

Marx skriver om kapitalistenes behov for en reservearme av arbeidsløse for å presse ned lønnsnivået og for å splitte arbeiderklassen. Denne reservearmeen har hatt ulik sammensetning i forskjellige epoker av historien. Splittelsen kan gå etter nasjonale linjer, «rase», kjønn eller andre skillelinjer.

Svaret på denne splitt- og hersk-politikken må aldri være å la seg splitte – ved å hevde at motsetningen etter nasjonale skillelinjer er reelle, at arbeidere i rike land har interesse av å bekjempe muligheten for arbeidere i fattigere land til å flytte over landegrensene for å søke arbeid og forbedre sin livssituasjon.

Kapitalistene har alltid funnet grupper å sette opp mot hverandre. Til syvende og sist ønsker arbeidsgiverne at splittelsen skal fungere helt ned på individnivå, slik at enkeltarbeidere konkurrerer med hverandre om arbeid, lønn og sjefens gunst. Slik konkurranse fungerer til en viss grad hele tida under kapitalismen. Den viktigste motkraften mot denne oppsplittingen er fagorganisering, der enhet og samhold motvirker kapitalismens drift mot vill konkurranse.

Tendensen til å sette grupper i arbeiderklassen opp mot hverandre og bruke deler av arbeiderklassen som reservearbeidskraft vil ikke stanses av stengte grenser eller begrensninger i innvandringen, fordi den er frambrakt av mekanismer i kapitalismen og ikke av innvandrerne.

Kapitalistene er ikke avhengig av innvandring for å prøve å presse folk til et «race to the bottom» – de kan argumentere med konkurransen i forhold til land med lavere kostnader, true med å flytte ut produksjon osv.

Rollen til dagens arbeidsinnvandrere har tidligere vært fylt f.eks. av folk fra landsbygda som kom inn til byene for å jobbe, og av kvinner i perioder der det var ekstra behov for arbeidskraft. Disse gruppene har nå blitt en permanent del av arbeidsstokken. Ingen vil vel ikke hevde at det hadde vært forenlig med venstresidepolitikk å argumentere for at de skulle stenges ute?

INNVANDRING OG ØKONOMI

Et bakenforliggende premiss i mye argumentasjon mot arbeidsinnvandring er at antall jobber er konstant og når det kommer flere mennesker inn i et land, blir det større konkurranse om de eksisterende jobbene, noe som fører til økt arbeidsledighet og at lønnsnivået presses ned.

Men det er faktisk slik at menneskelig arbeid bidrar til økonomien og skaper nye behov som igjen kan føre til vekst. Det er ikke slik at jo tettere befolket et land er, desto høyere er arbeidsledigheten.

Det er altså en utbredt myte at høy innvandring er årsaken til kriser og arbeidsløshet. Jo høyere innvandring, desto større krise. Men dette stemmer ikke med de faktiske forhold.

Norge er et av de landene i Europa som har hatt høyest arbeidsinnvandring i forhold til folketallet de siste årene. De største gruppene av innvandrere kommer fra Polen og Sverige. Mellom 2004 og 2014 har antall innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre økt med 410 245, hvorav 213 724 fra EU/EØS, USA, Canada, Australia og New Zealand. (Tall fra Statistisk sentralbyrå).

Samtidig har Norge en av de høyeste andelene sysselsatte av befolkningen og et av de laveste ledighetstallene i Europa.

Hvis vi ser på utviklingen i sysselsettings- og ledighetstallene i Norge fra 2000-2013, ser vi at de første årene etter åpningen av arbeidsmarkedet overfor EU-land, gikk sysselsettingsgraden oppover (en liten stigning mellom 2005 og 2009) og arbeidsløshetstallene nedover (fra et høydepunkt i 2005 på 4,6% som vi så langt ikke har kommet tilbake til). Etter at effektene av finanskrisa slo inn i 2009/2010, har sysselsettingsgraden gått litt ned, og etter oljeprisens fall og store oppsigelser i sektorer knyttet til denne har arbeidsledigheten gått opp, selv om den fortsatt er lav i sammenlikning med de fleste land i Europa (4,3% arbeidsløse i 1. kvartal 2015, iht. til SSB, mens NAV opererer med 3,5%, inkludert dem på tiltak). Den relativt lave arbeidsløsheten i Norge er selvsagt også for høy, og særlig gjelder dette ungdomsarbeidsløsheten, men å hevde at innvandring generelt fører til økt ledighet er i strid med statistikkene.

For dem som fortsatt tror at innvandrerne «tar jobbene fra nordmenn», kan det opplyses at andelen helt ledige er på 2,2% i befolkningen bortsett fra innvandrere, mens den er fra 3,2-12,6% blant innvandrere, avhengig av landbakgrunn. 38% av alle arbeidsledige er innvandrere. Den største økningen i ledigheten det siste året har kommet blant innvandrere fra EU-land i Øst-Europa og den ligger nå på 9,5% (11 611 personer).

Andel av befolkningen som er i arbeidsstyrken har gått ned i 2013 og 2014, mens den har gått minimalt opp i 1. kvartal 2015 i forhold til samme periode i fjor, og nå ligger på 70,8%.

Kommentarer fra SSB til undersøkelsen for 3. kvartal 2014:

«Arbeidskraftundersøkelsen (AKU) viser at yrkesaktiviteten, eller arbeidsstyrken i prosent av befolkningen 15-74 år, var på 71,3 prosent i 3. kvartal 2014. Dette er ned 0,2 prosentpoeng fra samme kvartal året før (…)». «Andelen yrkesaktive i alderen 15-24 år gikk ned fra 58,7 prosent i 3. kvartal 2013 til 56,1 prosent i 3. kvartal 2014. I løpet av denne perioden ble det flere som utdannet seg, men færre som kombinerte utdanning med deltidsarbeid.»

En mulig forklaring på dette kan være at deltidsansatte skoleelever og studenter har blitt konkurrert ut av heltidsansatte svenske ungdommer, men det er en forholdsvis liten gruppe man snakker om.

Den relativt store innvandringen til Norge de siste årene har selvfølgelig sammenheng med en økonomisk vekst som er høy i europeisk sammenheng og et høyt lønnsnivå. Folk emigrerer til land der de kan få jobb og kan tjene bedre enn de gjør i hjemlandet.

Med økt arbeidsledighet i Norge er det sannsynlig at færre folk vil komme hit for å søke jobb, og at en del av dem som har vært arbeidsinnvandrere i Norge vil søke til andre land eller reise tilbake til hjemlandet. Det er faktisk ikke så lukrativt å leve på dagpenger (for dem som i det hele tatt har rett og mulighet til å motta dagpenger) hvis man skal betale husleie i Norge og opprettholde en husholdning i hjemlandet også, slik mange gjør.

INNVANDRING OG LØNNSNIVÅ

Så blir det hevdet at innvandringen presser ned lønnsnivået. I Norge har det i hele perioden etter at arbeidsmarkedet ble åpnet mot de nye EU-landene vært reallønnsvekst, så man kan ikke snakke om at lønnsnivået er presset nedover. Det kan i høyden være snakk om at lønnsveksten har blitt mindre. Noen statistikker har vist at lønnsveksten har vært noe mindre i bransjer/yrker der det er mange innvandrere, noe som ga store oppslag i media for litt over ett år siden. En av undersøkelsene – http://samfunnsokonomene.no/magasin/samfunnsokonomen-nr-3-2013-2/?view=xml&id=samf-3-13-417 (som har den svakheten at lønnsstatistikken bare går fram til 2005) viser at noen yrker i byggebransjen har hatt lavere lønnsvekst pga. innvandring. Men at den største virkningen for norske arbeidere har kommet fra nordisk innvandring fordi dette er to kompatible grupper. Som forfatterne av undersøkelsen skriver: «Dette mønsteret indikerer at norsk og øvrig nordisk arbeidskraft er perfekte substitutter, mens innvandrere fra lavinntektsland ikke like enkelt kan erstatte norske arbeidstakere».

En annen undersøkelse – http://www.norges-bank.no/pages/97760/Aktuell_kommentar_2013_5_.pdf – viser at særlig to bransjer med høy innvandrerandel har hatt forholdsmessig mye lavere lønnsvekst enn andre bransjer i perioden 2004-12, sammenliknet med perioden 1994-2003. Dette gjelder hotell- og restaurantbransjen og det som kalles forretningsmessig tjenesteyting (som innbefatter bl.a. renholdsbedrifter og bemanningsbransjen). Det er mange usikkerhetsmomenter og forbehold som må tas til disse tallene. Noen av dem blir nevnt av forfatteren, som f.eks. at dette er gjennomsnittstall for hele bransjer, og at det er ikke klart om denne lavere lønnsveksten også gjelder norskfødte arbeidere i de gitte bransjene. Andre svakheter er at effekten av den såkalte finanskrisa ikke nevnes, at bemanningsbransjen etter ca. 2005 drastisk endret karakter og eksploderte antallsmessig, at det viktigste sammenlikningsgrunnlaget for lønnsveksten i disse bransjene er offentlig sektor, finansnæringen o.l. Varehandelen er nevnt som en bransje med relativt få innvandrere, men er ikke tatt med som et eget eksempel i lønnsstatistikken – det hadde vært interessant å se en sammenlikning mellom varehandel og f.eks. hotell- og restaurant. Sistnevnte har en høy andel innvandrere, men ca. 2/3 av dem er fra andre land en EØS-Øst og derfor skulle ikke skillet mellom før og etter 2004 være så viktig. Flere faktorer kunne trenge nærmere undersøkelse. Men en av konklusjonene er at forskjellene i lønnsutviklingen ser ut til å ha blitt mindre i de seinere åra.

Undersøkelser fra andre land viser at innvandring har overveiende positiv innvirkning på lønnsnivået i vertslandet.

En undersøkelse foretatt av Frederic Doscuier, Caglar Ozden og Giovanni Peri for Institute for the Study of Labor i Bonn (Discussion paper no. 6258), tar for seg virkningene av innvandring og utvandring i OECD-land på arbeidsmarkedet. De konkluderer med at: «I alle tilfellene finner vi at innvandring hadde en positiv effekt på lønningene til de innfødte med lavere utdanning. Den førte også til økte eller uendra gjennomsnittslønninger og hadde en positiv eller ingen virkning på innfødt sysselsetting. Motsatt hadde utvandring en negativ virkning på lønningene til de innfødte arbeiderne med lavere utdanning, og bidro til å øke ulikhet innad i alle OECD-landene.» (min oversettelse).

Annen forskning viser at innvandring kan ha negativ effekt på de mest lavtlønte i befolkningen, men positiv effekt på det generelle lønnsnivået, som f.eks. en undersøkelse publisert i Review of Economic Studies, utført av økonomene Christian Dustmann, Tommaso Frattini og Ian Preston, gjaldt perioden 1997 til 2005 i Storbritannia da den utenlandskfødte befolkningen økte med 3% av den innfødte befolkningen. Den konkluderte med at innvandringen presset ned lønningene til arbeidstakerne som lå innenfor de 10% laveste inntektene (10 persentilen) med 0,7 pence i timen, mens den førte til en økning på 1,5 pence i timen på medianinntekten og 2 pence i timen for dem som lå innenfor 90 persentilen av arbeidsstokken mht. lønn. Undersøkelsen er gjengitt her: http://restud.oxfordjournals.org/content/80/1/145.full.pdf+html

INNTEKTSNIVÅ

En interessant statistikk fra Statistisk Sentralbyrå viser at inntektsnivået har bedret seg etter få års botid for mange arbeidsinnvandrere, selv om det fortsatt ligger lavere en medianinntekten i Norge som helhet:

«Hvis vi igjen ser på de arbeidsinnvandrerne som kom i perioden 2004-2006, og som har blitt værende i landet i hele perioden 2006-2012, er yrkesinntektene til denne gruppen svært ujevnt fordelt, og det er stor variasjon etter landbakgrunn. Nesten seks av ti polakker hadde i 2006 en registrert yrkesinntekt som plasserte dem blant femdelen med lavest yrkesinntekt i Norge dette året. Men inntektssituasjonen bedrer seg for mange med økt botid. (….) I 2012 er andelen igjen nede på tre av ti polske arbeidsinnvandrere blant dem med lavest yrkesinntekt.»

«Husholdningsinntektene til den største gruppen av arbeidsinnvandrere, polakkene, økte raskt allerede etter kort botid. I 2007 lå deres husholdningsinntekter på om lag 90 prosent av medianinntekten i hele Norge. I påfølgende år, 2009 og 2010, falt imidlertid polakkenes husholdningsinntekter til om lag 87 prosent av nivået i Norge. Dette skjedde trolig som følge av finanskrisen som førte til en økning i arbeidsledigheten innenfor bygg og anlegg, der mange i denne gruppen er sysselsatt. I 2012 er inntektsnivået på nytt oppe på et nivå tilsvarende 90 prosent av medianinntekten i befolkningen.»

Fortsatt ligger imidlertid 11% av polske og litauiske vedvarende (mer enn 3 av de 4 siste årene) under lavinntektsgrensen som defineres som 60% av medianinntekten i befolkningen. Det er ikke forsket på om hovedårsaken til dette er lange perioder «uten oppdrag», eller om det er timelønna som stadig ligger på et lavt nivå. Andelen med vedvarende lavinntekt i befolkningen som helhet er på 5%. http://www.ssb.no/inntekt-og-forbruk/artikler-og-publikasjoner/arbeidsinnvandrernes-inntekter

FAGORGANISERING

Et argument vi ofte hører for nødvendigheten av å begrense innvandringen er at arbeidsinnvandrere er så vanskelige å fagorganisere, og at «den norske modellen» vil bli underminert.

Erfaringen fra ulike fagforbund er imidlertid at det ikke er folks nasjonale bakgrunn som er til hinder for fagorganisering, men det at de ofte har en ustabil arbeids- og lønnssituasjon som ansatte i bemanningsbransjen. Inntrykket er ikke at arbeidsinnvandrere som jobber i vanlige norske firmaer har lavere organisasjonsgrad enn innfødte arbeidere. Og til og med i bemanningsbransjen finnes det bedrifter med høy grad av organisering, tariffavtale og fungerende klubbapparat. I mange andre bemanningsselskap er folk interessert i organisering, men vet ikke om de vil jobbe der om tre uker, og om de i det hele tatt vil ha jobb. Mange er enkeltmedlemmer av fagbevegelsen, noen ganger uten at arbeidsgiver vet om det – til det kommer til en sak der bedriften må konfronteres. Det skal ikke legges skjul på at det ikke er lett å organisere folk når de har et så løst forhold til arbeidslivet, men igjen er det liberaliseringen av bemanningsbransjen som er problemet og ikke arbeidsinnvandrerne i seg selv.

Det finnes jo også mange andre grupper som har en løsere tilknytning til arbeidslivet og derfor er vanskeligere å organisere som f.eks. ungdom generelt, midlertidig ansatte, deltidsansatte osv. Men løsningen må uansett være å jobbe for å verve dem til fagbevegelsen og kjempe for å endre deres arbeidsforhold, ikke å stenge dem ute fra arbeidslivet.

De aller fleste arbeidsinnvandrere som jobber i bemanningsbransjen ønsker seg fast ansettelse, stabile og normale arbeidsforhold. Etter en tid i Norge er de fleste som har kommet fra andre land for å jobbe her ganske klar over hva som er det reelle nivået på lønn og rettigheter i Norge og absolutt ikke interessert i å bli underbetalt og snytt for rettigheter og goder. De har jo også ofte ekstra utgifter med å betale to husleier og opprettholde to husholdninger. Det er faktisk ikke lett å klare med en lønn på dumping-nivå. De henvender seg da ofte til fagbevegelsen.

BEHOV FOR ARBEIDSKRAFT

Sosialister bør ikke la sin argumentasjon styre av snever lønnsomhetstankegang.

Likevel er det verdt å nevne at det er flere faktorer som gjør at innvandring er gunstig og nødvendig for norsk økonomi – og ikke bare for kapitalistene.

Norge har et økende antall eldre innbyggere, og en stor del av dem bor i offentlige institusjoner eller trenger annen hjelp fra det offentlige (bl.a. pga. høy yrkesdeltakelse blant kvinner). Det trengs flere mennesker enn dem som er født i Norge for å dekke behovet for arbeidskraft til disse oppgavene.

Norge har også store behov når det gjelder infrastruktur – vi har lange geografiske avstander og er tynt befolket. Det skal godt gjøres å finne nok folk født i Norge til å gjennomføre alle vei-, bro- og tunellprosjektene som blir vedtatt gjennomført. For ikke å snakke om alle skolene, sykehusene og kulturhusene som arbeidsinnvandrerne bygger i dagens Norge.

Den økonomiske veksten har gjort at behovet for arbeidskraft har vært stort her i landet og dermed også interessen for å komme hit.

KRISE

Denne veksten kan ta slutt hvis den internasjonale krisa slår for fullt inn i Norge. Vi ser allerede nå høyere ledighetstall og dårligere lønnsutvikling. Men dette kommer først nå – over 10 år etter øst-utvidelsen av EU. Derfor er det viktig å være krystallklare på at den krisa vi ser i Europa i dag, og som vi kan komme til å se i Norge IKKE har sin årsak i innvandring, men har røtter som ligger dypt i måten den kapitalistiske økonomien er organisert på, der profittjag og alle-mot-alle-konkurranse er de viktigste drivkreftene. Kapitalismen har innebygde mekanismer som fører til kriser. I tillegg til dette kommer spesielle faktorer som fallende oljepriser, gjeldskriser osv.

Raskt skissert kan man si at konkurransen mellom kapitalenhetene presser fram stadig større investeringer i konstant kapital (maskiner og utstyr) i forhold til den variable kapitalen som arbeidskrafta utgjør, og som står for verdiskapningen. Dette gir over tid mindre prosentvis avkastning av investeringene – et fenomen som også blir kalt profittratens fallende tendens. Dette fører i sin tur til kutt i investeringer, nedlegging av produksjon, satsing på spekulasjon istedenfor produksjon, angrep på lønnsnivå og velferdsgoder i offentlig sektor for å sikre at en størst mulig andel av brutto nasjonalproduktet kommer kapitalsida til gode.

Venstresida må fokusere på helt andre faktorer enn arbeidsinnvandringen som et problem når det gjelder forsvar av velferdsstaten.

Vi ser i dag økte forskjeller mellom rike og fattige, formuesskatt og arveavgift reduseres, arv og kapitalinntekter får større og større betydning for de rikeste, multinasjonale selskaper rømmer unna skattlegging, kommersielle aktører får plass innafor helse, barnehager og skoler.

Ingenting av dette kan innvandrerne klandres for – likevel er det innvandringen som blir presentert som hovedtrusselen mot velferdsstaten og lønnsnivået, både i media generelt og dessverre også av og til venstresidedebattanter.

En slik framstilling betyr at man lar det kapitalistiske systemet slippe billig fra det, ved å definere innvandringen som et av hovedproblemene og innvandrerne som en slags agenter for kapitalistene. Venstresida må klart vise at å lete etter syndebukker blant dem som selger arbeidskrafta si på en byggeplass, et sykehjem eller et skipsverft – fordi de kommer fra et annet land – er en total avsporing som vil svekke muligheten til å kjempe mot arbeidsgivere som skviser denne arbeidskrafta for å oppnå maksimale profitter. Når folk sparker «nedover», går de virkelig ansvarlige fri – en slik politikk kan potensielt lede til en katastrofe ala 30-åra.

RASISME OG FASCISME

En myte er at jo høyere innvandringstall man har i et land, desto mer støtte er det til rasistiske og fascistiske krefter. Men sannheten er ikke så enkel – verken hvis vi ser på ulike landsdeler i Norge med høyere og lavere innvandrerandel, eller på europeisk plan.

Ingen på venstresida vil vel hevde at fascismens framvekst i mellomkrigstida kan forklares med at det var for mange jøder i Tyskland? Eller innvandrere i Italia før Mussolini kom til makta?

I flere europeiske land ser vi framvekst av høyrepopulistiske krefter og demonstrasjoner med rasistiske slagord. Men som f.eks. i Hellas ser man en polarisering med en sterk venstreside, som kombinerer antifascismen og antirasismen står sterkt med å slåss mot dem som er ansvarlige for krisepolitikk og nedskjæringer, mot regjering og arbeidsgivere. Spania har omtrent samme andel innvandrere som Hellas – og der har vi ikke sett framvekst av noe sterkt høyrepopulistisk eller fascistisk parti. I Italia er den ekstreme høyresida sterkere, men tidlig i desember så vi store demonstrasjoner i mange italienske byer i forbindelse med en generalstreik rettet mot endringer i arbeidslovgivningen og regjeringas nedskjæringsbudsjett – motstanderen var klart definert til å være dem som har politisk og økonomisk makt. Slik klassekamp kan bidra til å svekke rasistisk og fascistisk hat- og syndebukkpolitikk.

I Ungarn, som har er blant landene med lavest innvandrerandel, har fascist-partiet Jobbik stor oppslutning. Her er det nasjonale minoriteter (jøder, romfolk m.fl.) som «spiller rollen til innvandrere» og blir utsatt for hets og fysiske angrep.

Det er altså ingen automatisk sammenheng mellom antall innvandrere og økt oppslutning om rasisme og fascisme. Det avgjørende er bl.a. hvilke politiske krefter som er godt organisert og mot hvem man retter kampen mot krise, nedskjæringer, fattigdom og arbeidsløshet – som er en eksplosiv blanding, og som kan, men absolutt ikke må, gi fascistene vind i seilene.

EØS-AVTALEN

EØS-avtalen er en utvidelse av store deler av EUs økonomiske politikk og direktiver til å omfatte land som er parter i avtalen. EU er en organisasjon som ble opprettet for å styrke europeisk kapitals posisjon, både overfor konkurrerende land og overfor europeisk arbeiderklasse. EU er en internasjonal, kapitalistisk organisasjon med et stort demokratiunderskudd, der kapitalistene har store privileger og påvirkningsrett. EØS-avtalen brukes som en brekkstang for norske kapitalister for å få gjennom privatiseringer, konkurranseutsetting osv. Derfor må en konsekvent antikapitalistisk venstresida være mot både EU-medlemskap og EØS-avtalen.

Men EØS-motstanden som er blitt en totalt dominerende sak for deler av venstresida i fagbevegelsen og ellers har flere problematiske sider:

• Den skaper illusjoner om at det er EØS-avtalen som er hovedproblemet og ikke det økonomiske systemet basert på konkurranse og profittjag. På den måten bygger det opp om en reformistisk tankegang i forhold til det kapitalistiske systemet, i stedet for antikapitalisme.

• Fokuseringen på at EØS-avtalen er årsaken til alle problemene på arbeidsmarkedet fritar norske kapitalister for ansvar og skaper en falsk forestilling om et «vi» som skal styre økonomien «uten innblanding fra Brussel» og som består av en enhet mellom norske arbeidsgivere og norske arbeidstakere. Men norske arbeidsgivere er i virkeligheten i hovedsak interessert i den samme privatiseringen, liberaliseringen og konkurranseutsettingen som europeisk kapital.

• Det er norske arbeidsgivere (representert ved NHO), den norske regjeringen og diverse statlige institusjoner (tariffnemda, rettsvesenet osv.) som har gjort det vanskeligere å allmenngjøre tariffavtaler i Norge enn f.eks. i Finland, som har endret arbeidsmiljøloven slik at det blir lettere å utnytte utenlandske arbeidere og som har gitt rettskjennelser som er negative med hensyn til kampen for rettigheter til arbeidsinnvandrere.

• Det skilles ikke mellom EØS-avtalen som sådan og arbeidsinnvandringen. Tvert imot er mye av EØS-motstanden egentlig en motstand mot «den frie flyten av arbeidskraft», nemlig at polske, litauiske og andre arbeidere fra Europas fattigste land skal ha rett til å flytte på seg innenfor EØS-området. Dette ser man tydelig i kommentarfeltene til nettsteder mot EØS og ofte skinner det tydelig igjennom i utspill også fra noen tillitsvalgte i fagbevegelsen. Det er de utenlandske, ikke norsktalende arbeiderne som blir framstilt som problemet – ikke arbeidsgivere av alle nasjonaliteter som utbytter dem. Konsekvensen blir at arbeidsinnvandrerne blir skeptiske til venstresida fordi de oppfatter at EØS-motstanden egentlig er en motstand mot deres rett til å bo og arbeide i Norge.

• Fokuset på EØS-avtalen som hovedproblemet avleder derfor oppmerksomheten bort fra krav som bør stilles her og nå i forhold til både arbeidsgivere og regjering, og gir nærmest inntrykk av at det er lite man kan gjøre før man blir kvitt EØS-avtalen.

Venstresida bør i stedet fokusere på følgende tiltak som fagbevegelsen må kjempe for:

• Det må bli lettere å allmenngjøre tariffavtaler. Kravet til dokumentasjon må bort.

• Frislippet av bemanningsbransjen må reverseres tilbake til tilstanden før «Blaalid-utvalget».

• Unntaket fra begrensningene i bruk av innleie hvis det er avtalt med tillitsvalgte må oppheves.

• Såkalt «fast ansettelse uten lønn mellom oppdrag» må forbys

• Kontrollen med at likebehandlingsprinsippet praktiseres må gjøres lettere for den enkelte arbeidstaker og for fagbevegelsen

• Solidaransvaret for innleiebedriften må utvides fra å gjelde i 3 til 12 måneder

• Utsendte arbeidstakere må få rett til tarifflønn for gjeldende bransje

• Anbudsprosesser i offentlig sektor må stille krav om tariffavtale og fagorganisering hos anbydere

• Endringene i arbeidsmiljøloven som åpner for flere midlertidige ansettelser og utvidelse av arbeidstids- og overtidsgrenser må reverseres

• Kollektiv søksmålsrett må gjeninnføres

• Det må innføres restriksjoner på oppretting av NUF-selskaper og andre «postkasse»-firmaer, samt på konkursrytteri

• Privatiseringen av offentlige tjenester må reverseres

De fleste av disse tiltakene kan gjennomføres også uten at EØS-avtalen sies opp. Andre kan komme i konflikt med avtalen. Men uansett bør det være et fokus på disse konkrete tiltakene fra fagbevegelsen og venstresida.

Til sjuende og sist er det fagorganisering og en sterk fagbevegelse som er nøkkelen til bedring av lønns- og arbeidsforhold også for innvandrerne. Fordi man kan ha et aldri så bra lovverk – men så lenge arbeidstakeren ikke føler at hen har styrke og oppbakking til å hevde sin rett, er det lite verdt.

Derfor må kampkraften i fagbevegelsen styrkes. Venstresida må jobbe for:

• En aktivistisk fagbevegelse som tar i bruk kampmidler som streik, sympatistreik, boikottaksjoner osv.

• En styrking av lokale tillitsvalgte og klubbapparat – økt mulighet for støtte fra regionalt og sentralt hold der hvor klubbene er svake eller ikke-eksisterende

• Mer ressurser til medlems- og tillitsvalgtopplæring, styrken må bygges opp nedenfra

KONSEKVENSER OG LØSNINGER

Den praktiske effekten av ideen om at venstresida skal gå i bresjen for en «annen innvandringspolitikk» (les: mer restriktiv), vil for det første være at arbeidsinnvandrerne vil se venstresida og fagbevegelsen som sine motstandere. Dette er en dødslinje hvis vi mener at det beste virkemiddelet mot underbetaling og utbytting er fagorganisering blant arbeidsinnvandrerne. Hvor lett blir det å verve arbeidsinnvandrere til fagbevegelsen hvis de vil oppfatte at venstresida og fagbevegelsen egentlig ønsker å få dem ut av landet?

Det andre resultatet av en slik «alternativ innvandringspolitikk», ville være at legal innvandring ville bli erstattet av illegal innvandring, noe som vil sette innvandrerne i en mye svakere situasjon, gjøre det lettere med grovutnytting. Noen av de verste eksemplene på lønns- og arbeidsforhold de siste åra har vi jo sett blant folk som kom utenfra EØS-området, ikke hadde oppholds- og arbeidstillatelse og jobbet bl.a. i bilpleiebransjen. Innvandrere uten papirer er i en ekstra sårbar situasjon som gjør dem til et lett bytte for skruppelløse arbeidsgivere og ofre for direkte slavekontrakter.

Når man er legal innvandrer, har man også et visst sosialt sikkerhetsnett som kan tre inn hvis man bestemmer seg for å ta opp kampen mot utnytting og av den grunn mister jobben.

Ja, det foregår grov underbetaling og utnytting av innvandrere. Arbeidsgivere vet å utnytte mange innvandreres svake og sårbare stilling. Bemanningsbransjen med korttidskontrakter uten rett til lønn mellom oppdrag skaper f.eks. et stort problem. Og verre skal det bli med regjeringas endringer i arbeidsmiljøloven som åpner for flere midlertidige ansettelser, adgang til individuelle avtaler om utvida arbeidstid og åpning for mer søndagsarbeid.

Uansett tall og statistikker dreier dette seg om at arbeidersolidaritet ikke kan være begrenset til å omfatte folk som er født i samme land som deg selv.

Hvis man tar alvorlig at man mener at det er mulig og nødvendig å bli kvitt det kapitalistiske systemet, krever det en kamp som strekker seg over landegrensene. Man må se på arbeiderklassen som en internasjonal helhet.

Kapitalen har full frihet til å operere globalt. Det er absurd hvis venstresida skal se arbeideres og fattigfolks til sammenlikning svært begrensa muligheter til å flytte på seg over landegrensene som et problem.

Migrasjon er selvsagt i seg selv ikke noen løsning på fattigdomsproblemene i verden. Vi blir ikke kvitt kapitalistisk utbytting og imperialistisk politikk ved at folk flytter over landegrensene. Fattigdommen i verden er ikke «naturlig» – den er skapt av et økonomisk og politisk system, som vi må kjempe imot hvis vi skal få til reell forandring. Men migrasjon står ikke i motsetning til dette.

Mange av årsakene til at folk flykter og migrerer er skapt av NATOs bombefly og norsk krigsdeltakelse. Dette skulle gi desto mer grunn til å ønske disse menneskene velkommen hit.

Når det gjelder arbeidsinnvandrerne fra de nyeste EU-landa, betyr muligheten til å flytte over landegrensene for mange av dem at de kan bedre sin situasjon – de kan komme ut av arbeidsløshet og økonomiske problemer. Pengene de sender hjem har stor betydning for familiens økonomi – og faktisk også for samfunnets.

Noen ønsker å komme vekk fra et samfunn prega av arbeiderfiendtlig, ultraliberalistisk politikk kombinert med kulturell konservatisme og flytter permanent til et annet land. For mange andre er migrasjon ikke en ønskelig løsning, men siste utvei i en vanskelig situasjon. Ofte migrerer bare ett av familiemedlemmene, noe som fører til praktiske og følelsesmessige problemer.

Uansett er det ikke venstresidepolitikk å gå inn for å begrense vanlige folks muligheter til å reise over landegrensene.

Da kapitalismen vokste fram i Europa og føydalgrensene ble opphevet, slik at tidligere leilendinger kunne reise utenfor området til «sin» føydalherre, så var det klart at dette samsvarte med interessene til det nye borgerskapet som var i ferd med å oppstå og som trengte arbeidskraft inn til byene. Folk fra landsbygda ble drevet inn til byene både på grunn av tvang og hungersnød. Men å gå inn for å opprettholde føydalgrensene for å hindre folk i å reise ville selvsagt ikke være i overensstemmelse med progressiv politikk.

Hvis migrasjonsutveien blir stengt, fører det ikke til at kampen mot fattigdommen «der man er» blir styrket. Det er ikke slik at jo verre man har det, desto mer vil man kjempe. Arbeidsløshet og fattigdom begrenser ofte handlingsrommet når det gjelder arbeidskamp. Migrasjon kan gi inspirasjon og lærdommer fra fagbevegelsen i andre land. Og denne lærdommen kan gå begge veier. Det finnes polske verftsarbeidere i Norge i dag som har erfaring fra en av nyere tids sterkeste arbeiderbevegelser – de jobbet på Lenin-verftet i Gdansk da Solidaritet oppsto i 1980.

Norske arbeidere skulle ikke ha problemer med å forstå og identifisere seg med motivene arbeidsinnvandrerne har for å søke jobb i et rikere land. Vi behøver ikke å gå helt tilbake til de store utvandringene til USA. Til daglig flytter folk i Norge på seg til områder der det er flere arbeidsplasser og bedre betalte jobber – men i dag er dette som oftest innenfor landegrensene. Fram til slutten av 1960-tallet var det imidlertid årlig netto utvandring fra Norge.

Venstresida må gjøre alt den kan for å bygge enhet og solidaritet over nasjonale skillelinjer. Dette er eneste vei hvis man mener alvor med å erstatte kapitalistisk profittjag og utbytting med et system basert på arbeiderklassens demokratiske styring av økonomien, der menneskehetens og jordklodens behov blir satt i sentrum.

 

Ellisiv Rognlien

Facebook Comments
admin
at

Categories: Arkiver, Faglig Kamp

Legg inn en kommentar