Aktivismen

Stopp krigen – solidaritet med Syrias demokratiske bevegelser

Artikkelen ble først publisert på Radikalportal.no den 13.10.2016

En fredags ettermiddag i oktober samlet et hundretall syriske aktivister seg utenfor den russiske ambassaden i Oslo under parolen: Stopp krigen! Ett år etter at russisk flyvåpen dundret inn for å berge det syriske regimet fra kollaps, er adressen i Oslo helt rett.  Det er opp til Russland å stanse luftkrigen for det syriske regimet. Bombingen innebærer klasebomber, brannbomber og missiler beregnet på underjordiske anlegg i sivile områder, og ble trappet opp mot de beleirede delene av Aleppo og områder rundt Damaskus etter at USA og Russland brøt forhandlinger om å koordinere militære operasjoner, en avtale som lå på bordet under dekke av å være en våpenhvile. Avtalen var dødfødt da USA og koalisjonen ved feil eller sabotasje bombet en syrisk flybase mens regimealliansen til gjengjeld bombet en nødhjelpskonvoi. De sivile lidelsene som krigen innebærer og de demokratiske bevegelsene som reiste seg i revolusjonen i 2011 står i siste rekke av stormaktenes hensyn, og er hverandre nærest.

Syriske demonstranter utenfor den russiske ambassaden i Oslo. Foto: Catrine Sellami

Utslettelse
Sivile mål har snarere vært regelen enn unntaket for det syriske regimets krigføring mot byer og områder under opposisjonskontroll, det siste året med hjelp av det russiske flyvåpenet. FNs De Misrutas utspill om å evakuere de vel 1000 krigerne fra Jabath Fateh Al Sham – Al Nusra – fra Aleppo for å hindre en utslettelse, er sikkert humanitært ment, men tåkelegger noen brutale fakta om systematikken i regimets krig. Al Nusras opprinnelige avdeling i Aleppo, som konverterte til ISIL, ble jaget ut av opprørere og folkelig press alt i 2014, ikke ved hjelp av, men på tross av regimets krig. Al Nusra kom tilbake i posisjon som konsekvens av den pressede situasjonen under regimealliansens russiskstøttede offensiv og har markert seg sterkere i byen under beleiringskrigen siden i sommer, 2016.

I skyggen av beleiringskrigen mot det frigjorte Aleppos siste 300.000 innbyggere, har andre byer lidd under den samme utslettelseskrigen. Hele distrikter i Homs lå utbombet tilbake alt i 2014, og Al Waer-distriktet ble evakuert for en mindre gruppe opprørere og sivile for annen gang i september. Byer rundt Damaskus har gjennomgått eller er nær ved å gjennomgå det samme.

Den en gang mellomstore byen Daraya ble evakuert i slutten av august, utrensket etter mer enn 1200 dager under beleiring og oppunder 10.000 rakettangrep mot byen. Tønnebomber, klorgass, fosfor- og napalm-liknende våpen har rammet byen. Ifølge FN var fra 80 til 90 % av byens sivile infrastruktur totalt ødelagt da byen ble evakuert for de siste 8000 innbyggerne, hvorav rundt 1000 under en lokal selvstendig FSA-avdeling.

Imens er den vel 40.000-talls sterke, eksplisitt sekulære alliansen under FSA i sør effektivt lammet av USA og sine overordnede, med base i Jordan, fra offensive operasjoner som kunne støttet byer under beleiring og angrep.

Fra Daraya, Syria. Bilde tatt av lokal aktivist.

Kommunen

Daraya stod som et forbilde for de demokratiske aktivistene i den syriske revolusjonen. Som mange andre frigjorte områder ble byen styrt av et lokalt råd. Rådet var basert på demokratiske valg og ble etablert i 2012, deriblant med tilstedeværelse fra anarkisten Omar Aziz, død i fengsel året etter. Omar Aziz erklærte oppmuntrende for aktivister i 2012 at «vi står ikke tilbake for pariserkommunen». Darayas «kommune» utholdt fem år. Darayas aktivistiske tradisjoner strakk seg tilbake til slutten av 1990-tallet, med ulovlige demonstrasjoner til støtte for den palestinske intifadaen og mot Irak-krigen og ikke-voldelige kampanjer subtilt rettet i protest mot regimeapparatet, nevnt av den syrisk-britiske bloggeren og forfatteren Leila Al Shami som forløpere til byens aktivisme under revolusjonen. De revolusjonære lederne i Daraya, som i mange andre byer, organiserte i 2011 Lokale Koordinasjonskomiteer, som koordinerte demonstrasjoner og massemobilisering gjennom politisk bevisste og ikke-voldelige strategier. I 2012 ble byen utsatt for en massakre da regimemilitser og Shabiha stormet byen og massakrerte vel 400 mennesker.

Gjenerobringen av byen spilte en stor symbolsk betydning for regimet. Det internasjonale samfunnet gjorde ingenting for å hindre utslettelsen.

Mens byer faller selger regimet landet
Den syriske hæren var nær ved å tørke ut innen 2015. En god andel av flyktningene som strømmet ut av landet flyktet fra innkalling til tjeneste, hvor det alawittiske samfunnet spesielt har ofret utallige unge til kanonføde. Arrestasjoner ble brukt systematisk for å tvinge inn nye rekrutter, også mot opposisjonelle. Regimet har derfor solgt sin krig til den ene krigsherren etter den andre, syriske og regionale, militser og stater. Iran er sammen med Hizbollah åpenlyse deler av regimealliansen, men også de vestligstøtta regimene i Irak og Afghanistan er involvert. Styrker som er alliert med regimet i Irak etter okkupasjonen marsjerer mot beleirede Aleppo.

Men den hittil avgjørende makta i spillet er Russland, som både har arsenalet til å holde regimealliansen overlegen sine motstandere og en plass i sikkerhetsrådet. Det gjenstående regimet vil kunne ende opp som en russisk-iransk vasall i et land oppstykket mellom imperialister.

Sprekker i alliansene – USA, Tyrkia og YPG
Verdensmaktenes rivalisering om å diktere et utfall etter deres egne interesser, med et oppstykket Syria som et mulig resultat, er et risikabelt spill for hele verden. Sentralt i spillet står det livsfarlige paradigmet etter George Bush og «krigen mot terror». Det deles også av Tyrkia, som under dekke av å krige mot ISIL, gikk til angrep på kurdiske YPG-stillinger i sin krig mot PKK, og dermed angrep USAs strategisk allierte i koalisjonen mot ISIL. Den tyrkiske invasjonen skjedde med USAs offisielle bifall, men den underliggende konflikten mellom de allierte maktene er tydelig. Tyrkia har varmet opp forholdet med Russland og inngått avtaler om rørledninger for russisk gass, og det spekuleres i om Tyrkia har Russlands og regimets bifall til å svekke YPG og de autonome kurdiske enklavene i Rojava i en hestehandel som også kutter livslinjen til opprørere i Aleppo.

I forkant av den tyrkiske invasjonen gikk den syriske regjeringshæren på et sviende nederlag mot YPG i Hassakeh, og måtte trekke seg ut av byen.

Krigen mot revolusjonen
Regimets vold unnskylder ikke gjengjeldelser mot sivile fra fanatiske grupper og stater som støtter dem som brikker for sine imperialistiske ambisjoner under en regionalisert krig. Det unnskylder ikke monsteret av en USA-ledet allianse som herjet med Irak i tiår og eskalerte regionale maktkamper og sekteriske voldskrefter. Ingen av de imperialistiske statene setter hensyn til syreres liv og interesser først, og ingen kan tilby syrere et akseptabelt alternativ. De imperialistiske maktene og kreftene som herjer med Syria er deler av tilbakeslaget mot revolusjonen som rystet flere land i regionen i 2011.

Den syriske revolusjonen hadde samme sosiale dynamikk som revolusjonene i Tunisia og Egypt, som veltet Ben Ali og Mubarak, og truet nepotistiske diktaturer og en regional status formørket under nyliberalistiske strategier, Irak-krigen, okkupasjonen av Palestina, undertrykkingen av kurdere osv. Det syriske regimet skilte seg ut fra sine partnere i Egypt og Tunisia som et rendyrket dynasti, der en liten klikk kontrollerte de viktigste grenene i hæren, sikkerhetsapparatene og økonomien, som var i deres hender med mer enn 60 % av landets private rikdom. Regimets økonomiske politikk åpnet for finanskapital utenfra, oppmuntret av IMF. Forholdene for politisk aktivitet utenom maktapparatet var knust. Opposisjonelle og rettighetsaktivister ble forfulgt, tortur under avhør var utbredt og mange ble fengslet. Med revolusjonen smeltet mangeårig skjult opposisjonell aktivisme sammen med et genuint opprør fra ordinære masser, innledet som protester mot tortur av barn i Daraa.

Mens de revolusjonære lederne løftet frem ikke-voldelige strategier og anti-sekteriske slagord som vei for protestene, slapp regimet voldsapparatet løs i gatene med sekterisk skremselspropaganda ovenfor minoriteter. Mens tusener ble fengslet i gatene og hentet i sine hjem, slapp regimet løs hundretalls jihadister fra fengslene i 2011, som et angrep innenfra på de demokratiske bevegelsene. Syreres kamp for demokratiske krav må være en del av en solidarisk anti-krigspolitikk venstresida kan stille seg bak i Syria.

Se til Irland – se til syrerne
«Hvorfor stille om Aleppo?» spør en av lederne for den irske anti-krigsbevegelsen, som en av de få vestlige som nå reiser seg for Aleppo.  Heller enn å heftes ved leverandører som Pål Steigan, Eva Thomassen og Knut Lindtner og deres speilbilder på ytre høyre i spørsmål om Syria, har den irske anti-krigsbevegelsen funnet sporet.

At vi må velge mellom Obama og Putin for å kjempe mot en tredje verdenskrig, er et like håpløst narrativ som det er for syrisk demokrati-bevegelse å måtte velge mellom regimet og ISIL.  Mange av de samme syrerne som stod utenfor den russiske ambassaden med slagord som «Putin – terrorist – Assad – terrorist» og «Assad og IS er samme», deltok i Rødt sin demonstrasjon mot krigen i februar og fredsrådets demonstrasjon mot norske bidrag til de Pentagon-organiserte styrkene i Jordan. Og flere av dem, da jeg kjenner dem, har stått med palestinerne mot Israels bomber.

Demokratibevegelsen trenger fred og solidaritet
Den nært reelle våpenhvilen tidligere i 2016 sparte ikke bare mange liv. Det skjedde også noe. I krigsherjede og nedbombede samfunn,dukket demonstrantene opp igjen.  Dette kunne ikke skje i regjeringskontrollerte områder, hvilket ville være å signere sin egen dødsdom. Men det kunne skje i de beleirede og frigjorte områdene, og det kunne skje like i ansiktet på grupper som Al Nusra, og flere steder også direkte mot praksisene til Al Nusra.

Om alternativet for demokratiske krefter var regimet eller Al Nusra og ISIL, hvordan kunne aktivister leve videre i Syria og i den internasjonale diasporaen? Hvordan kunne aktivistene som for eksempel gjestet Syrian Peace Action Center sitt seminar i Oslo i slutten av september holde ut om de virkelig ikke hadde andre alternativ? Ta for eksempel Marcell Shehwaro, med aktivistbakgrunn fra Aleppo frem til 2014, født inn i en kristen familie, som nektet å gå med hodeslør da hun ble avhørt av en ISIL-gruppe; hvordan kunne folk som henne fortsatt brenne for et demokratisk Syria, og finne krefter til å holde liv i syv skoler under bakken for 3000 barn i de beleirede delene av byen?

På tross av krigen, på tross ødeleggelser, flukt og oppløsning, har den syriske revolusjonen også gått dypt inn i organiseringen av samfunnet, gjennom råd og aktivistgrupper, gjennom utallige nye medier og gjennom humanitær aktivisme, som redningsarbeidere, helsearbeidere og provisoriske sykehus. Den har gått inn i samfunnet også som et intellekt, som forfattere, som ideologer, og som konkrete historier om konkrete liv. Den sitter i fengslene i titusentalls, og i diasporaen i mangfoldige flere, og i landet på bakken. Og i gravlundene. Den deler de sivile lidelsene og kampene, i samme mentalitet.

Den har også bragt frem i lyset en opposisjonell venstreside som opererte under forfølgelser og fengslinger. Og den har bragt frem nye grupper, som blant annet solidarisk ble representert på Rødt sitt arrangement Popvenstre i august ved Joseph Daher, bloggeren bakSyria freedom forever og medlem av Syrias revolusjonære venstre, som har hatt en liten men aktiv gruppering under organiseringen av revolusjonen i flere byer, og som nylig har gått inn i en front under navnet Nasjonal Demokratisk Allianse, med et program til kamp for demokratiske og sosiale krav og løsninger for en pluralistisk stat, i kontinuitet med revolusjonens mål og demokratiske lokale organer, og til forsvar av moderlandet.

Og med dette som avslutning, argumenterer jeg for at vi ikke bare må kjempe mot krigen og våre egne staters del i den, men også delta solidarisk til støtte for krav som er verdige og akseptable for demokratiske krefter og prosesser i hele Syria. Slik venstresida har tradisjoner for solidaritet med palestinere og kurdere, må vi også stå med bevegelser som reiste seg med revolusjonen som brant fra land til land i 2011.

 

Følg gjerne mine innlegg om  Syria på denne facebooksiden.

Thomas Kvilhaug er redaksjonsmedlem i tidsskriftet Internasjonal Sosialisme.

Facebook Comments
admin
at

Categories: Aktivismen, Aktuelt, Artikkel

Legg inn en kommentar