Økonomi

Intervju med den marxistiske økonomen Costas Lapavitsas: Økonomisk krise: et nytt 1929 eller et nytt Japan?

 

Costas Lapavitsas forklarer i dette intervjuet likhetene mellom den pågående finanskrisen og tidligere kapitalistiske kriser.

 

Publisert: 28.04.2008

Mange borgerlige økonomiske kommentatorer sammenligner den nåværende økonomiske krisen med den som rammet Japan i slutten av 1980-årene, og som resulterte i at landet stagnerte i 15 år. Hvor store er likhetene egentlig?

Det finnes noen klare likheter. For det første er den boblen som nå er i ferd med å sprekke i den amerikanske økonomien, innenfor eiendomsmarkedet. Det samme var tilfelle i Japan. Mye av den spekulasjonen som førte til krisen i Japan på slutten av 80-tallet, foregikk innenfor leie- og boligmarkedet.

For det andre er det de misligholdte lånene som ble akkumulert i banksystemet. Dette hemmet bankene kraftig i deres daglige virksomhet og rammet deres evne til å gi kreditt. Krisen i USA er fremdeles i et tidlig stadium. Ikke desto mindre er det tydelig at bankene er blitt mer forsiktige når det gjelder å gi lån og skape kreditt. Dette må nødvendigvis få alvorlige negative følger for økonomien for øvrig dersom det fortsetter. Problemene med å tilby kreditt var også en nøkkelfaktor som førte til at den japanske økonomien stagnerte.

En tredje likhet er en nedgang i det individuelle forbruket. Men selvsagt har disse to økonomiene svært forskjellig utgangspunkt. Den amerikanske arbeiderklassen og befolkningen mer generelt har brukt langt mer enn de har råd til de seneste årene, ved å pådra seg stor gjeld. Det var ikke så mye av dette i Japan i 1980-årene. Men etter krisen ble japanerne tvunget til å redusere forbruket i betydelig grad, og noe lignende ser ut til å skje i USA. Det kan gjøre den generelle økonomiske situasjonen mye strammere.

Hva med forskjellene mellom Japan og USA?

En hovedforskjell er det enkle faktum at den japanske katastrofen alt har skjedd. Dette gjør det mulig for den amerikanske herskerklassen å trekke veksler på Japans erfaringer. De har i 10-15 år hevdet at japanernes politikk er ubrukelig, men nå er de i ferd med å oppdage at den japanske håndteringen av bankkrisen er full av nyttige erfaringer.

Viktigere er det likevel at boligkrisen i Japan ikke begynte med at vanlige boliglåntakere mistet sine hjem. I Japan gikk låneinstitusjonene konkurs fordi de hadde lånt store beløp og spekulert i stor stil. Vanlige folk fortsatte å betale ned sine lån, og de fortsatte i mange tilfeller med det også lenge etter at boligprisene hadde gått dramatisk ned.

Grunnleggende sett fortsatte japanerne å betale inn til finanssystemet uten å få noe tilbake, ettersom de hadde betydelige negative verdier i boligene sine. Men det faktum at de fortsatte å betale på lånene sine, satte bankene i stand til å drive videre. I USA har svært mange sluttet å betale og står i fare for å miste sine hjem. Dette gjør krisen langt verre, ikke bare økonomisk, men sosialt.

En annen forskjell er at den japanske boligkrisen var ledsaget av kollaps på aksjemarkedet – en skarp og ugjenkallelig nedgang i aksjeprisene. Den samlede effekten av nedgangen i aksjemarkedet og boligkrisen svekket bankene kraftig i lang tid.

Den kanskje viktigste forskjellen mellom USA og Japan er imidlertid holdningen til store selskaper som havner i uføret. I USA, har et stort finansselskap, Bear Sterns, alt gått nedenom og hjem. I Japan nølte makthaverne med å la noe tilsvarende skje. Den japanske kapitalismen har historisk sett vært lite villig til å la storselskaper gå konkurs. Mens krisen varte aksepterte de underskuddsdrift over lengre tid. Situasjonen er ikke den samme i Japan i dag, og finansselskaper har gått konkurs. Men i begynnelsen av 90-årene tillot man at misligholdte lån samlet seg opp og til slutt ble et åpent sår. Den amerikanske kapitalismen ser ut til å være mindre bekymret for effekten av av et selskap går under, og i større grad beredt til akseptere plutselig konkurs, selv i store selskaper.

I praksis har Bear Sterns opphørt å eksistere på initiativ fra Sentralbanken. JP Morgan har overtatt lånene nesten gratis, og samtidig fått nyte godt av et lån på 30 milliarder dollar fra Sentralbanken. Bear Sterns hovedkvarter er en skyskraper i New York som bare den er verdt flerfoldige ganger den prisen JP Morgan i utgangspunktet ville betale for den slagne banken. Det er et klassisk eksempel på at et selskap går under mens konkurrenten plukker opp restene for en slikk og ingenting. Men det ser ut til at de har gått for langt i sin griskhet, og at de blir nødt til å heve prisen noe.

Bear Sterns forsvant i løpet av en uke, syv måneder inn i krisen. Noe tilsvarende tok flere år i Japan. Alle visste at det ikke stod godt til med de store selskapene og bankene, men de begynte ikke å rammes av konkurser før i slutten av 90-årene.

Folk snakker ofte om Japans problemer i rent økonomiske termer. Hvordan rammet krisen sosialt?

Krisen i Japan varte i godt over et tiår og brukte lang tid på å utvikle seg. Effekten av den kom til syne på flere områder. Arbeidsløsheten steg. For første gang kunne man se hjemløse i Tokyo, mennesker som overnattet på jernbanestasjoner og tok livet av seg i fortvilelse.

Men dette var bare toppen av isfjellet. Når slike ting viser seg, tyder det på at et langt større antall mennesker er rammet uten at det kommer til slike ekstremer. Arbeidsfolk flest måtte klare seg gjennom en periode da verdiene på boliger og andre tilganger de måtte ha hatt, stupte. Det var svært vanskelig for dem å opprettholde forbruket samtidig som de skulle ut med penger til helse, forsikring og utdanning til barna. Kostnadene var enorme for arbeiderfamilier over hele landet.

På toppen av det hele kom de gigantiske offentlige midlene som ble overført til bankene. Dette innebar at befolkningen tok kostnadene med misligholdte lån, og forsårsaket enorm politisk uro og misnøye i Japan. Gordon Brown har en rimelig god mulighet til å få tilbake de pengene han brukte for å redde Northern Rock, men folk krangler likevel om det så flisene fyker. Du kan tenke deg hvordan det var i Japan der regjeringen brukte langt større offentlige midler på bankene, uten noen gang å få pengene tilbake.

Det andre store marerittet for kommentatorene i dag er krasjet på Wall Street i 1929 og Den store depresjonen i 1930-årene. Hva mener du om disse sammenligningene?

Interessant nok har flere kommentatorer på høyresiden fått panikk på grunn av det som skjer i den amerikanske økonomien, mens mange på venstresiden har vært mer forsiktige og pekt på at kapitalismen har overlevd mange kriser tidligere. Begge disse synspunktene er beheftet med problemer, og det er nødvendig med en mer balansert vurdering.

Herskerklassens reaksjon er riktignok preget av hysteri, men dette gjenspeiler delvis situasjonens alvor. De som er rammet av panikken vet i mange tilfeller at bankenes tall er fryktelig dårlige og at pengemarkedene er i elendig forfatning.

1930-årene er preget inn i sinnet til de borgerlige kommentatorene. Går det på samme måte denne gangen? Det er veldig vanskelig å si sikkert. Det som er sikkert, er at dette ikke er noe lite drypp, slik vi har opplevd før. Dersom de som bestemmer politikken tråkker feil, kan de fort miste kontrollen. Det var delvis derfor krisen i 1930-årene ble så dyp.

Krisen hadde utgangspunkt i misligholdte boliglån. Så lenge boligprisene synker og folk i USA fortsetter å misligholde lånene sine, så vil bankene forbli svake. Men dette i seg selv vil ikke være evigvarende – det er over i løpet av et år eller to. Det som derimot vil komplisere ting i svært stor grad, er om andre deler av finanssystemet eller andre låneområder går dukker samtidig.

Dette er farlige tider, og måten de amerikanske myndighetene forholder seg på er avgjørende. Jeg tror at dersom de tar noen gale beslutninger, kan resultatet bli en svært alvorlig krise. Ting kan gå over styr i finanssystemet hvis myndighetene trår feil i forhold til hvilke selskaper de lar gå konkurs og hvilke de redder, eller dersom de mislykkes i å overbevise bankkundene om å la pengene sine stå osv.

Kommer dette til å føre til en situasjon som i 1930-årene, med stigende arbeidsløshet, stagnerende markeder og all den sosiale og politiske uro som følger av dette? Vi kan ikke se bort fra den muligheten. I fjor ville folk ha ledd av denne idéen. For et halv år siden ville de ha vært skeptiske. I dag kan de si at det kan skje.

Du har skrevet om finanssystemets vekst. Hvordan har dette forandret kapitalismen?

Vi har bevitnet en voldsom ekspansjon innenfor finans i løpet av de siste 30 årene. De siste 10 årene er uten sidestykke i tiden etter 1945. Ca. tredjeparten av den samlede profitten i USA kommer fra finans, det meste av det fra folks personlige inntekter. Den kommer ikke fra profittene til industriselskapene, som tjener sine penger ved å utbytte menneskelig arbeid, men fra bankinstitusjoner som direkte utbytter enkeltmennesker. Denne profitt-mekanismen har nå slått tilbake og ført til en enorm krise.

Kapitalismen har omstrukturert seg uten opphold i de siste 30 årene. Ny teknologi, nye arbeidsmetoder og telekommunikasjon har endret økonomien. Likevel har det ikke foregått noen vellykket ekspansjon av den virkelige akkumulasjonen. Vi har ikke opplevd at ny teknologi fører til en ny vekstperiode. Det betyr ikke nødvendigvis at profittratene er lave, men vi har sett at produksjonen har blitt flyttet østover til Kina og andre land som nå inngår i den globale arbeidsdelingen.

Tror du at USAs hegemoni, som allerede er svekket av Irak-krigen, vil bli ytterligere svekket gjennom krisen?

De som på verdensplan kontrollerer store pengesummer, kan nå plukke opp banker svært billig, og det er det de gjør. Dette er det motsatte av det som skjedde under den østasiatiske krisen i 1997-1998, da amerikanske institusjoner kjøpte opp banker over hele Asia. I dag kjøper institusjoner i utviklingsland opp amerikanske banker. Dette har enorm betydning for USAs hegemoni. Utenlandske statlige institusjoner, slik som statlige fond, kommer til den ameirkanske kapitalismens unnsetning.

Mye av USA-kapitalismens makt kommer fra dens dominans innenfor det globale finanssystemet gjennom de siste 30 årene. Nå er dette systemet avhengig av kapital fra den arabiske verden, Russland, Singapore og andre steder.

Hvor nyttig er marxistisk politisk økonomi for å forstå hva som foregår?

Marxistisk politisk økonomi er veldig viktig. Den gir en kraftfull forståelse av finans, men har også en bestemt tilnærming til den kapitalistiske økonomien som helhet. Den analyserer for ekesempel økonomien ut fra et klasseperspektiv og forklarer utbyttingens natur.

Man må lese marxismen fleksibelt, med et åpent sinn. Det gjør det mulig å forstå at finanssystemet er en gigantisk utbyttingsstruktur, en som har blitt særlig brutal i de senere år. Marxismen kaller en spade for en spade hva angår finanskrisens sosiale kostnader. Borgerlige økonomer bruker mye tid på å snakke om sakens tekniske sider, og glemmer de enorme menneskelige lidelsene som er et resultat av krisen.

(Fra Socialist Review)

Facebook Comments
admin
at

Categories: Økonomi

Legg inn en kommentar